Velg forum:

Spør legen: Skal jeg gå, eller ikke?

Skal jeg gå, eller ikke?

Jeg er i et stort dilemma og trenger inderlig råd/veiledning/synspunkter fra en nøytral person. Jeg er en dame på 50 år. Jeg er gift og har barn. Vet nesten ikke hvordan jeg skal begynne, men får bare skrive fortløpende.

Ekteskapet mitt er trygt og godt. Min mann er solid, veldig snill og glad i meg og bryr seg helt tydelig om meg. Det merker jeg på hans opptreden ovenfor meg. Men saken er den at sex har vært et savn gjennom hele ekteskapet som har vart i ca. 25 år. De siste 10 årene har det vært 100 % fraværende. Vi har hatt mange diskusjoner om dette. Nå i ettertid ser jeg en rød tråd.

Mannen min har aldri vært interessert i den delen. Jeg har bedt og nærmest, men bare nærmest, tryglet. Prøvd å forklare for han hvor mye det betyr for meg. Den første tiden lovet han bot og bedring (noe som i utgangspunktet er feil innstilling for å si det slik). Det må jo være frivillig og et ønske den enkelte har. Men nei. Den siste tiden og årene har jeg bare måttet se i øynene den bitre sannhet og faktum det er at han ikke vil og at det blir ikke noe mer av den sorten mellom oss.

Jeg vil si at han er hemmet ift. dette med seksualitet, og jeg skjønner at det plager ham. Men han har hatt utallige sjanser til å ta tak i problemet. For et år siden lot jeg ham forstå at det var nå eller aldri. Dette gjorde jeg for å beskytte meg selv, for å få vite hva jeg skulle innstille meg på og forholde meg til. Men nei igjen. Ingen initiativ der og da eller senere. Han sitter ved TV-en eller datamaskinen om kvelden. Han kunne kommet og lagt seg med meg tusenvis av ganger, men han gjør det ikke! Dette har resultert i at min oppførsel og holdning ovenfor ham har endret seg. Jeg ser på ham med forakt, og har et stort sinne i meg overfor ham som viser seg som irritasjon og at jeg ikke gidder engasjere meg i og ha samme interessen for ham lenger. Han har tøyd strikken for langt.

Men vi samarbeider greit likevel, og har en forholdsvis grei hverdag. Men følelsene er borte. Det finnes ikke nærhet lenger. Jeg liker ikke at han vil gi meg en klem heller. Det finnes ikke lidenskap eller noen form for erotiske signaler eller følelser fra hans side. Det får meg til å tenke at han er en... ja jeg vil ikke si hva. Men som sagt føler jeg etterhvert et ubendig sinne overfor ham som har frarøvet meg denne delen av tilværelsen og livet som betyr så mye for meg.

Så er saken den at jeg har møtt en annen. Vi har kjent hverandre i snart to år og har møttes regelmessig det siste året på tross av at femti, seksti mil skiller oss. Lurer på om min mann innerst inne skjønner, men velger å late som ingenting. Dette vet jeg ikke, men jeg har jo hatt noen "uvanlige fravær" fra hjemmet da.

Den personen jeg har blitt kjent med vil at vi skal ha en fremtid sammen og det ønsker jeg også. Men jeg tenker på konsekvensene. Det er så mange ting som økonomi og mange andre praktiske ting. Barna mine blir langt borte for meg. Hvordan vil de reagere. Moren min, familien, miljøet forøvrig osv. Vi har jo hatt et liv sammen min mann og jeg med barn og hus og alt som vi har bygd opp osv.

Jeg må si en annen ting også, og det er at selv om det ikke er med vilje fra hans side så legger han et bånd på meg. Jeg føler at jeg ikke får være meg selv fullt ut. Siste tiden har jeg gjerne unngått å være der han er bare for å slippe å snakke med ham og forholde meg til ham. Når han sier noe tenker jeg sarkastisk at; "kunne du ikke heller sagt eller gjort noe som viste at du hadde lyst på meg".

Ja slik har det faktiske blitt. Jeg liker det ikke, men må bare se det i øynene at det er slik det er og slik det kommer til å bli. Må også si at jeg har vært mye deprimert opp igjennom årene, og dette med sex mener jeg er medvirkende. Men hva om jeg går? Kan jeg gjøre det mot ham og familien? Kan jeg få det godt når jeg må leve med det?

Jeg kjenner også på et stort behov for frihet og bare være for meg selv og kanskje bo for meg selv en periode. Det er noe med at nok er nok! Å gå vil bety en dårligere levestandard og tap av status. Jeg liker å bo her og jeg liker denne delen av landet. Mange spørsmål... Vil jeg kunne trives det andre stedet?? Hadde jeg vært fri i utgangspunktet kunne jeg prøvd. Men jeg har ingen "angrerett". Det blir å brenne broer og kaste seg på dypt vann.

Jeg er veldig glad i denne mannen jeg har truffet. Setter pris på ham. Liker ham, og det er ikke noe blaff. Men tross alt vet jeg ikke hvordan en hverdag med ham blir. Og vi får liksom ikke prøvd det skikkelig ut slik som situasjonen er.

Jeg tenker og spør meg selv om det er en selvfølge at man skal ha et seksualliv. Det er jo ikke noe fasitsvar på det, men for meg er det et enormt savn. Det fysiske, nærheten, intimiteten, gleden og energien det gir. En dimensjon om jeg kan få si det slik. I virkeligheten er det jeg har opplevd en massiv avvisning over år. Og det har gjort noe med meg. Jeg er sikker på at det ikke har noe med mitt ytre eller min væremåte ellers å gjøre. Det er hos min mann problemet ligger!

Dette ble visst et langt "spørsmål". Kanskje springende? Har prøvd å få med det som er viktig. Kanskje leser du litt mellom linjene? Jeg vil bare til ham jeg har truffet. Tenker på ham hele tiden og vet at det er gjensidig. Men jeg vet også hva jeg har. Jeg tror det jeg trenger aller mest å høre fra deg er at du forstår meg ift. til dette med ingen sex osv., og at mitt andre forhold og eventuelle samlivsbrudd er greitt mtp. moralske aspekter. Vil jo opptre redelig og ordentlig, men vil og må også ivareta meg selv.

Ditt svar er veldig, veldig viktig for meg.

–Trist, men også veldig glad.

Gro Isachsen, Sexolog svarer:

Det er bare du selv som kan avgjøre hva du skal gjøre med livet ditt framover: Bli hos din mann – eller forlate ham, og i tilfelle for hva? Mellom linjene leser jeg at du gjerne ønsker å bli rådet til å dra og satse på et nytt forhold. Du beskriver egentlig et ganske ensomt liv i tosomheten med din mann. Men har dere prøvd tilstrekkelig å bryte isen og komme hverandre imøte – også seksuelt?

Den andre mannen beskriver du som nærmere, både fysisk og mentalt. Men er dere på samme sted i livet slik at du vet at han er der og at han ønsker å etablere et nytt forhold til deg? Selv om du skriver at du vet det er gjensidig tiltrekning... er du sikker på at du ikke risikerer at det er nettopp det uforpliktende ved at du allerede er gift som gjør at han er der for deg? Du vil uansett ikke oppnå mer glede i livet om du forlater et forhold fordi du blir avvist og så kommer over i et nytt og kanskje opplever avvisning på nytt igjen.

For å være redelig og ordentlig bør du snakke med din mann og ev. fortelle hvorfor du går, slik at han ikke blir sittende igjen med mange spørsmål. Kanskje bør du ikke fortelle det som har skjedd i detaljer, men heller at du og han har hatt ulike behov og at det har gjort at ditt savn har vært så stort at du har søkt lykken andre steder. Om du bare forsvinner ut av hans liv kan det gjøre ham så usikker at han ikke tør lete etter en ny kjæreste. Og han bør være klar over at lav sexdrift og lite nærhet, uansett hva som er høna og hva som er egget, er noe han bør lete etter hos en ny kjæreste.

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du måtte velge. Håper du får et nytt liv med større gleder, både fysisk og mentalt!