Velg forum:

Spør legen: Skal det aldri bli bedre?

Skal det aldri bli bedre?

Jeg og min samboer møttes for 5 år siden. Etter å ha vært sammen i 3 måneder, ble jeg gravid, og nå har vi to barn sammen (4 og 1 år). Det har hele tiden vært en del krangling, og mye sjalusi fra min side(jeg gikk til psykolog for dette, og det har blitt mye bedre, selv om jeg sliter innimellom). Han er ikke veldig flink til å gi meg bekreftelser, han er derimot veldig flink til å kommentere når han syns jeg gjør noe "galt"(annerledes enn han ville gjort det). Men dette har også heldigvis bedret seg.

Det som gjør meg så fryktelig frustrert og sliten, er at jeg føler at vi her hjemme må "gå på tå hev" for at han ikke skal reagere på noe. Han blir veldig fort stresset. Han blir f.eks. helt oppgitt om en av ungene søler vannglasset ved middagsbordet. Er dette vanlig?

Føler at jeg ikke klarer å slappe av i mitt eget hjem. Det er ikke alltid like ille; når han er i godt humør har vi det helt topp, men det skal ikke mye til før vi får den trykkende "på tå hev" stemningen. Føler det tapper meg totalt for energi når jeg ser oppgittheten lyse av ham. Jeg har prøvd og overse det, kun forholde meg til det han konkret sier og se vekk fra det tydelige kroppsignalet han sender. Problemet er bare at han klarer sjelden la være å si noe selv, og jeg er så LUT LEI alle kommentarene/oppgittheten hans over bagateller at jeg reagerer deretter.

Først forsvarte jeg meg mot "kritikken", så var det en lang periode jeg bare ble veldig sint for den minste ting han reagerte på (etter dette sluttet han litt), og nå klarer jeg ikke svare, føler meg bare helt tom. Hvis jeg går inn i en diskusjon med ham, så er han like frustrert over meg som jeg er over ham - han fatter ikke at jeg ikke forstår hvorfor han reagerer!

Her er noen eksempler: Da jeg gikk hjemme i permisjon forventet han at jeg tok meg av husarbeidet og middagen, noe jeg selvfølgelig var enig i. Men problemet var at han tålte lite avvik fra normalen. Jeg kunne ha det skinnende rent i 14 dager, kom han hjem den 15 dagen og det var litt leker fremme, så kunne han prestere å bli sur og i tillegg hevde at det "som regel" var rotete når han kom hjem. Var det EN dag i løpet av en uke jeg ikke hadde laget middag, så satt han igjen med inntrykket av at jeg som regel ikke pleide å ha middagen klar.

Nå har jeg omsider innsett at uansett hvor rent jeg holder det, hvor gode middager jeg lager, hvor mye meransvar jeg tar for ungene, så blir han ikke fornøyd! Derfor har jeg satt hardt mot hardt og overlatt alt til ham nå når han er hjemme i permisjon og jeg er i jobb. Dette for å få ham til å innse hva som skal til for å holde et hus rent og ryddig til enhver tid. Siden han forventet at jeg skulle holde det rent og ryddig, så bør det vel ikke være noe sak for ham å klare det samme! Men det er det visst, og problemet nå er at han legger det over på meg! Igjen! Jeg blir sprø! Kan han ikke bare si: "Det krever visst mer å holde et hus enn jeg trodde" e.l.! Men han er visst alt for stolt til det.

Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Da jeg gikk hjemme fikk jeg kritikk når ikke alt var "på G", og nå når han ikke klarer å oppfylle sine egne krav, så kommer han bare med en masse unnskyldninger for hvorfor det er annerledes for ham. Han er en kløpper med ord.

Jeg føler virkelig ikke at jeg stiller mange krav til ham; jeg sier f. eks. ingen ting i forhold til rot/vasking, selv om han ikke har vasket et gulv eller vasket badene på en måned. Jeg synes bare det er så urettferdig at det er jeg som får skylden for rotet nå også. Bør ikke han ta ansvaret for husarbeidet nå, slik han mente jeg burde da jeg gikk hjemme?

Når det er noe med ungene, som f.eks at de søler eller maser, så blir han irritert på meg for at jeg ikke GJØR noe! Han mener det alltid er han som må si noe, noe jeg ikke føler stemmer, vi må jo kunne ta noen konflikter hver!

Jeg kommer ingen vei når jeg tar opp noe jeg synes er urettferdig/urimelig av ham, han forklarer det vekk og kan plutselig trekke inn andre ting som ikke har noe med saken å gjøre. Jeg har jobbet mye for forholdet, men nå gidder jeg ikke mer. Får ingenting igjen for å være grei med ham likevel. Aner ikke hva jeg skal gjøre med hans humørvingninger, bortforklaringer, eller all kritikken! Jeg forstår at økonomisk stress, stress på jobb o.l. kan gjøre at en har vanskelige dager, noe som kan gjøre en urimelig, men slik jeg opplever ham, så er dette slik han ER.

Om vi noen gang skulle ha giftet oss, vet jeg ærlig talt ikke hva fint jeg skulle sagt om ham. Han er flink med ungene, den skal han ha, men han er ingen snill kjæreste. Er jeg trøtt en dag er det ingen forståelse å møte - han kan ikke forstå hvorfor JEG er trøtt! Er jeg syk er det ingen empati å få (selvom han kansje prøver), heller irritasjon fordi det blir mer å gjøre for ham.

Jeg merker at jeg har problemer med å føle noe godt for ham. Han er som to personer; veldig hyggelig mot alle han omgås og mot meg når vi omgås andre, mens han er irritert over alt og ingenting hjemme. Jeg er drittlei av og gå på jobb med en dårlig følelse etter å ha fått noen sure bemerkninger/kritikk for et eller annet. Har lenge prøvd å gjøre alt slik han helst vil ha det (for å unngå sur stemning), men det fortvilende er at han finner bare nye ting å bli sur for!

Kan du hjelpe meg med hvordan jeg skal takle dette? Jeg blir gal av hele tiden å gå og gruble på om kritikken/kommentarene er berettiget - jeg klarer bare ikke forstå meg på ham? Tror du det er jeg som er nærtagene og tåler lite eller er det flere enn meg som hadde blitt lei av dette?

Har lest mye og prøver å ta ting opp på riktig måte, skryte over positive ting han gjør, ikke kritisere om det er noe han ikke gjør (som han kansje burde gjøre) osv. Føler jeg har prøvd alt og jobbet MYE for dette forholdet! Mvh Rådvill

–Her igjen..

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Ja, jeg er enig med deg. Du har prøvd alt og jobbet mye for forholdet. Du har forsøkt å sette noen grenser og speile tilbake det du opplever han krever av deg. Du har lagt inn forståelse for stress. Du har forsøkt å være positiv og ikke ta igjen på samme måte tilbake. Du har forsøkt å jenke deg og møte hans behov for et ryddig og oversiktlig hjemmemiljø. Du har forsøkt å unngå krangling.

Alt dette er jo bevisste og bra holdninger og handlinger fra din side. Jeg forstår du blir både frustrert og lei når ingenting hjelper.

Det er ikke uvanlig at personer er to helt forskjellige sammen med "alle andre" og sammen med sin nære familie. Dersom personen ikke er klar over dette og ikke mottakelig for å bli utfordret på denne tendensen er det svært belastende for partneren.

Skal du klare å leve sammen med denne mannen høres det ut som du i enda større grad må akseptere at han er som han er. Slik det er nå bruker du veldig mye kapasitet på å registrere og stille spørsmål inni deg uten at det gir påfyll, men heller tapper deg.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at dette kjennes uutholdelig. Når du er så sliten og lei som du er, blir du nok også mer nærtakende. Det er derfor viktig for din egen helse at du blir mer stabil i deg selv i forhold til hans svingninger.