Spør legen: Er min datter virkelig håpløs?

Er min datter virkelig håpløs?

Heisann! Min datter og jeg flyttet til kjæresten for 9 måneder siden. Før det har hun og jeg vært alene siden hun var 6. Problemet er at datteren og kjæresten min ikke går overens. Hun synes at han er sint, og aldri sier noe positivt til henne, kun masing om rydding, være stille ect. Han synes hun er spydig, rotete, bråkete. Jeg er enig at hun kan svare spydig, er rotete o.l., men at han også til tider kan være det. Samtidig så føler jeg at han snakker TIL barna og ikke MED dem (han har selv 2), og at det ikke skaper noen nære relasjoner.

Han selv mener at han har gjort mye for at forholdet skal bli bedre. Jeg er uenig i det. Han har f.eks. aldri tatt henne med seg noen steder, spurt henne om ting osv. Men hun er jo sjalu, og vet at andre synes at hun er vanskelig å komme inn på. Henne må man spørre om ting, ellers forteller hun ikke noe.

Jeg har nå kommet med forslag om å gjøre ting sammen, samt familierådgiving. Disse forslagene ble halvhjertet mottatt; han mener at hun må skjerpe sin oppførsel, og at han og jeg må sette oss ned å snakke til henne før han kommer til å gjøre noe mer. Jeg på min side er helt uenig i at han og jeg skal stå sammen mot henne, og snakke til henne om hvor håpløs hun er. Det skaper vel mer avstand? For meg er det sårende at han legger alt skyld på henne. Og at barn forteller venner om sine "fæle" stefedre/foreldre er vel helt vanlig i den aldren? Men selvfølig ikke noe hyggelig, det skjønner jeg.

Jeg synes imidlertid at vi nå bare går i en evig runddans og ikke kommer oss videre. Jeg har ikke lyst til å flytte ut, men vet ikke hvor mye mer jeg orker. Jeg har tidligere hatt magesår, og må ikke bli stresset. Har du noen forslag til hvordan vi kan snu fokuset?

–fortvilt2

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Du skriver ikke hvor gammel din datter er nå og hvor gamle hans to barn er. Jeg får en følelse av at din datter er eldst og at hun er i begynnelsen av tenårene, slik at det er begges første opplevelse å ha tenåring i huset.

Det å bli en "nyfamilie" tar lang tid. Det er fra faglig hold anslått at det tar minst to år for barna å bli trygge og avslappet i den nye husstanden med flere helt ukjente mennesker å venne seg til. Det er de voksnes ansvar å hjelpe barna tilrette og forstå at "vanskelig oppførsel" kan være en reaksjon på den nye livsformen.

Jeg synes det høres ut som du har forsøkt kloke ting og ser litt gjennom fingerne med de gale tingene hun gjør nå for å ikke skape unøvendig mange konflikter. Det er uklokt av en stefar å begynne med å sette grenser og gi beskjeder med en gang. Det bør komme etter at forholdet er blitt godt og trygt. Så lenge forholdet hverken er bra eller trygt blir det feil at steforelderen kommer inn og sier fra kun om negative ting.

Det er viktig at din nye samboer får forståelse for det du skriver. Ungdom må snakkes MED og ikke TIL. En nyfamilie er et møysommelig prosjekt som går seg til gjennom lang tid, og det er nesten alltid vonde faser for alle de involverte.

Det er en veldig god ide at dere snakker med en familieterapeut som kan gi dere innspill ut fra hva barn og ungdom trenger i en slik situasjon, mer enn hvem som har rett mellom dere to.

Du må støtte din datter som du gjør, selv om det går på bekostning av parforholdet ditt. Du har en god vurderingsevne og kjenner din datter - fortsett å støtte henne samtidig som du kan prøve å få henne til å si noe om hva som er vanskelig ift. din samboer.

Begge parter må gjerne jenke seg, men de voksne må starte for å markere respekt for barnet.

– Toril Hepsø, familieterapeut

Publisert: 2009.01.12 10:33