Velg forum:

Spør legen: Svigerforeldre ødelegger samlivet vårt

Svigerforeldre ødelegger samlivet vårt

Hei. Håper du kan hjelpe meg med noen råd. Jeg har vært samboer i ni år nå. Vi har en sønn sammen som er 3,5 år. Vi har eget hus og hytte. Gode jobber har vi begge to. Så egentlig skulle alt vært tilrettelagt for et godt samliv. Men det er det altså ikke! Vi har kranglet om det samme i 9 år, nemlig hans foreldre. For å være ærlig kan jeg ikke fordra dem.

Det startet allerede tidlig i forholdet vårt. Da jeg var på besøk der, måtte jeg flytte meg fra stolen jeg satt i for at katten skulle ligge der. Jeg måtte hilse på hunden deres, og de nektet å ta den ut. Jeg er veldig allergisk, derfor har jeg aldri hatt noe forhold til dyr. Jeg er skikkelig redd hunder.

Svigerfar snakker så vidt til meg hvis kona hans ikke er der. Svigermor overser meg fullstendig, hvis hun sier noe så er det kun om dyr eller om folk jeg ikke kjenner. De har det også skikkelig møkkete hjemme, skittent og rotete. De har aldri tilbudt seg å hjelpe oss med noe som helst. Jeg blir psykisk syk av dette, bare navnet deres blir nevnt vrenger det seg i meg og jeg blir skikkelig dårlig. Da jeg var på besøk der i fjor sommer så min samboer faktisk at de totalt overså meg, derfor gikk han med på å dra dagen etter (de bor 4,5 timers kjøretur fra der vi bor). Vi lånte da et annet hus de har på eiendommen sin, det var så skittent at det var mugg i kjøleskapet og døde fluer overalt i hele huset. Det var skikkelig ekkelt. Jeg mener at man vasker å steller før man får besøk, at det er vanlig folkeskikk.

De siste gangene han har vært hos dem har jeg vært hjemme, mens han har dratt alene med vår sønn. Når de er borte har jeg det grusomt. Kjernen i problemene våre er at jeg mener at samboeren min er en dust som vil ha noe med dem å gjøre, og jeg mener at han skal forsvare meg og ikke foreldrene. Han sier selv at han har bygget opp et sinne mot meg fordi jeg ikke godtar foreldrene hans. At de ikke godtar meg virker det som om han skyver fra seg. Han klandrer meg hver gang det er noe, sier at foreldrene hans ikke kan kommme til oss fordi de føler seg uvelkommen osv. De siste gangene de har vært her har jeg dratt ut for å slippe og sitte sammen med dem, jeg mener at det er bedre at de som trives sammen kan være sammen uten at jeg forsurer med min tilstedeværelse. Dette er selvfølgelig også galt.

I dag er det 2.juledag og jeg sitter her alene. Jeg har merket at det har vært noe galt med samboeren min. Han har vært stille og innesluttet i mange uker og i julen. Faren hans ringte i morges, han gikk i et annet rom som vanlig for å prate. Jeg følte at det var noe på gang, så jeg lyttet. Jeg hørte at han sa "jeg vet ikke, jeg får se hva jeg kan få til". Da han kom ut spurte jeg hva det var, og han svarte "ingenting". Jeg ga meg ikke, og til slutt sa han at han ville oppover til dem. Jeg sa at han bare kunne reise. Dermed pakket han.

Før han dro sa han at jeg var den mest egoistiske personen han visste om, at jeg bare bryr meg om meg selv og min familie. Dette har han faktisk helt rett i. Mamma og pappa er helt utrolige, de hjelper til med gutten vår og økonomisk når de mener vi trenger det. De går veldig godt sammen med min samboer. Jeg hater foreldrene hans med slik styrke at jeg blir sjokkert selv. Bortsett fra dette er vi enige om det meste. Men nå har det gått så langt at vi kommer til å flytte fra hverandre snart. Ingen av oss klarer å leve under et slikt press. Hver helg og i hver ferie gruer jeg meg for om han skal reise dit. Heldigvis tok han ikke med seg sønnen vår denne gangen. Det hadde jeg ikke klart når det er jul.

For et år siden begynte jeg på Cipralex da jeg trodde at jeg kanskje kunne klare å godta at ting er sånn det er. Det har ikke hjulpet noe særlig, jeg lever hver dag i angst for hvordan dette skal ende. Jeg kjenner at jeg hater svigerforeldrene mine for at de ødelgger livet mitt slik at jeg til og med måtte begynne på antidepressiva. Til slutt klarer de å ødelgge samboerskapet vårt også, det er jeg sikker på. Hadde de vært normale har de vel ønsket at sønnen deres skal feire jul med samboeren og barnebarnet?

Klarer snart ikke mer, vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at livet mitt rakner. Dette ødelegger meg sånn psykisk at folk rundt meg reagerer på hvordan jeg er blitt. Har du noen råd? Vær så snill? Må legge på til slutt at jeg elsker samboeren min, jeg ønsker ikke noe annet enn å leve med ham, men jeg klarer bare ikke å gå med på det han krever.

–egosisten

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Det gjør vondt å lese om hvor fastfrosset dine følelser er blitt overfor dine svigerforeldre, og om hvor uforsonlig du og din samboer snakker om dette.

Du er veldig fortvilet og det er kanskje derfor du både skriver at dere kommer til å flytte fra hverandre snart og at du elsker ham. Jeg får ikke helt tak i om du har bestemt deg for brudd og ønsker råd ut fra det, eller om du lurer på om det er noen vei tilbake.

Det er bare du som bestemmer hvor viktig dine svigerforeldres avvisning skal være for deg. Slik du beskriver det, har de fått altfor stor plass i følelsene dine slik at du selv sitter fanget i dem. Jeg skjønner at det er blitt for vanskelig for deg, men tror dette er noe du må jobbe med hvis du skal bli i forholdet, men faktisk også om det blir et brudd.

Et så sterkt sinne, aversjon og fastlåsthet, utvikler seg til bitterhet dersom du ikke jobber med å skape en større distanse til dem. Det er slike tanker som: "Jeg vil ikke at de skal få ødelegge min livskvalitet". "Jeg bryr meg ikke om at akkurat disse to personene ikke liker meg". Du må puste rolig og frigjøre deg fra sinnet. Dette er det bare du selv som kan gjøre.

I tillegg trenger du mer støtte av din samboer enn det han klarer å gi deg nå. Skjønner at det er veldig vanskelig for deg når han så ensidig bare støtter sine foreldre. Samtidig tror jeg det blir helt umulig med noen utvikling mellom dere hvis du fastholder at han må velge mellom deg og dem. Kanskje han har mer å gi deg hvis du støtter at han tross alt vil ha et forhold til dem, selv om ting har utviklet seg som de har. Hvis du kan få til å gi ham det, så kan du be ham om større forståelse for hvor vanskelig du har hatt det ved at de har avvist deg som de har gjort.

Jeg skjønner at du nå er desperat og at det er derfor du tenker at et brudd vil kunne hjelpe deg. Hvis det faktisk er sånn at du elsker din samboer etter 9 år, så er jeg redd det bare er å bytte ut den fortvilelsen du nå beskriver, med en annen fortvilelse, nemlig en stor sorg over tapt kjærlighet og fortsatt bitterhet til dine eks-svigerforeldre.

Rådet mitt er altså å prøve de to tingene jeg foreslår innenfor forholdet før du eventuelt gir opp. Det er lettere å gi slipp og gå videre når kjærligheten inni deg tar slutt.