Velg forum:

Spør legen: Hvordan få far til å samarbeide om barna?

Hvordan få far til å samarbeide om barna?

Jeg kjenner nå at jeg er i ferd med å nå en nærmest desperat tilstand. Jeg føler meg fullstendig maktesløs og hjelpesløs. Jeg og barnas far har bodd fra hverandre i snart 6 år. Barna er 7 og 8 år gamle. Vi var gift og hadde et forferdelig brudd hvor jeg fant ham til sengs med sin kollega (dette hadde pågått en stund). Jeg var likevel livredd for et endelig brudd, og ønsket ham tilbake. Han hadde nok tenkt på å bryte ut over lang tid, og det var fullstdig uaktuelt med forsoning fra hans side (det hører med til historien at samtidig som han traff en annen - uten at jeg visste - hadde jeg tatt initiativ til familierådgivning. Ting var med andre ord ikke så veldig bra før utroskaphistorien heller).

Han flyttet sammen med sin kollega nærmest med en gang. Hun hadde ikke barn selv, og var ifølge min eks-mann sjalu og ønsket ikke at han skulle ha noen kontakt med meg. Jeg vet ikke om dette var forklaringen, men uansett var det umulig å komme i kontakt med barnas far de dagene de var hos ham. Dette var selvsagt veldig vondt for meg når barna var 1,5 og 3 år gamle. De flyttet fra hverandre og sammen flere ganger før det til slutt tok slutt (han var utro mot henne også) og de endte opp i slosskamp på jobben (de jobbet jo på samme sted).

Han hadde mange kortvarige forhold etter dette (barna nevnte stadig nye jentenavn). Så, for ca. 1,5 år siden møtte han en ny kvinne - fra Oslo. Hun ble virkelig forelsket og flyttet fra sine to små jenter for å kunne bo med min eks-mann. De giftet seg i sommer. Han har også vært utro mot henne (hun vet ikke). I sinne konfronterte jeg ham med dette, og da ble han (om mulig) enda mer forbannet på meg enn han var fra før og anmeldte meg til politiet for trakassering (sak henlagt).

Det første året vi bodde fra hverandre snakket vi kun til hverandre via advokater. Jeg ønsket å ha barna mest mulig - han ønsket delt omsorg. Det ble ingen rettsak. Vi har delt foreldreanvar - jeg har omsorgen. Barna bor like mye hos ham som hos meg. Jeg organiserer det meste rundt barna og handler inn alt de trenger hos ham og hos meg (både ting og klær). Sønnen min har fortalt at hvis de spør far om å få noe, svarer han at det må jeg kjøpe fordi han betaler bidrag til meg. Sønnen min lurte selvsagt på hva bidrag er.

I løpet av de seks årene vi har bodd fra hverandre, har vi nesten ikke snakket sammen i det hele tatt. Han SVARER ALDRI på telefonen når jeg ringer, og svarer kun sporadisk på e-post eller SMS. Jeg blir utrolig frustrert av å ikke vite noe om barnas liv den uken de er hos ham. Når vi "bytter" barneuke, skjer dette på skolen, så vi ser hverandre ikke der heller.

Etter at han giftet seg har ting blitt (om mulig) enda verre. Nå forsøker han så godt han kan å ikke informere meg om begivenheter som vedgår barna, slik at han og ny kone kan møte - og gjerne foreldrene hans også. Noen ganger finner jeg ut av ting tilfeldig. Jeg blir selvsagt veldig trist og lei meg av å gå glipp av ting som første opptreden med sangkoret til datteren min og andre ting hvor det er vanlig at foreldre møter. Møter vi begge to (alle tre) overser han meg fullstendig og han og hans nye kone sitter og holder hverandre i hendene og hvisker og tisker.

Nå er jeg utslitt av å føre denne kampen om å få delta på ting vedrørende mine egne barn. Til og med på møtet med PPT kontoret (vedrørende vår datter) ble han innkalt med sin nye kone mens jeg ble innkalt alene på et senere tidspunkt (er dette lov i forhold til taushetsplikt?) Han har vært forbannet på meg i mange, mange år. Han var ikke snill mot meg når vi var gift, så det kan vel ikke forventes han skal være det nå.

Jeg har tatt initiativ til mange samtaler på Familievernkontoret - han har kun møtt til en. De andre gangene har han ikke møtt og heller ikke gitt beskjed om at han ikke kommer (jeg har tatt meg fri fra jobb pga. dette, og må dra med uforutrettet sak). Familieernkontoret har selvsagt laget notater vedrørende dette.

Jeg beklager langt brev. Jeg har tenkt på dette lenge, lenge - så det er godt å få det ned på papiret. Hva kan jeg gjøre? Kan jeg kreve at vi snakker sammen på telefonen minst en gang i uken? Jeg har vurdert å søke om å ha barna fulltid, men barna er jo glad i faren sin og jeg vet det ville gått utover dem om vi forandret mye på rutinene nå etter alle disse årene. Hva om jeg tar ut stevning mot ham, slik at vi må møte til tvungen mekling - kan de da kreve at vi for barnas skyld får til et opplegg om samarbeid? Hva kan skje? Kan det skje at det blir en rettsak og at jeg rett og slett mister omsorgen for barna? Han har mye familie til å støtte seg og som også er der for barna - jeg har ikke mye kontakt med min familie - kun faren min og hans nye kone. Jeg har vært så redd for dette - derfor har jeg ikke turt å tatt initiativ til noe slikt tidligere.

Jeg bruker utrolig mye energi og tid og krefter på å forsøke å komme i kontakt med barnas far. Det kan være alt fra planlegging av ferie (når jeg sender e-post for å avklare ferien, får jeg til svar at han allerede har bestilt tur til syden med barna - hva om vi bestilte ferie for de på likt? Innkalte til bursdag på likt? osv., osv.) til organisering av klær, foreldremøter osv.

HVA SKAL JEG GJØRE? På søndag skal min datter fremføre noe med koret for første gang - det var helt tilfeldig at jeg fant ut av det. Alle i hans familie visste det - ikke jeg. Han forsøker alt på å holde meg unna. Jeg får lyst til å gi opp noen ganger. Det er som om de har overtatt alle foredlreoppgavene og nå forsøker å skvise meg ut. Jeg er jo en ressurssterk kvinne som stiller opp på alt i skolesammenheng vedrørende barna - derfor forstår jeg ikke hvorfor han overser meg og heller innlemmer henne. Kan jeg ta kontakt med barnevernet? Det kan jo ikke være bra for barna i lengden at mor og far ikke har noe kontakt med hverandre i det hele tatt? Tenk - vi har knapt snakket sammen på 6 år. Han informerer ikke meg om noe som skjer den uka barna er hos ham. Det har hendt jeg har kommet på skolen for å hente barna, og fått beskjed fra lærer at barna ikke har vært der i dag. Det er jo så flaut! Da har han hatt de hjemme pga. at de har vært syke (sannheten er at han har forsovet seg). Kunne han ikke sendt meg en SMS om at barna er hjemme fra skolen i dag? Han forteller ikke når de får bursdagsinvitasjoner. De kan ha vært i flere bursdager uten at jeg får vite. (Nå begynner heldigvis barna å bli så store de forteller litt selv). I sommer kom min datter med skamklipt hår pga hans nye kone hadde klippet henne!

Slik er det hele veien. Jeg har tusen eksempler. De to ukene de er hos far i sommerferien får jeg ikke snakke med barna. Jeg skal slutte her. Håper du forstår noe av min frustrasjon.

–FRUSTRERT MAMMA 37.

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Jeg forstår svært godt din frustrasjon!

En forutsetning for å anbefale at små barn har delt bosted hos mor og far er at mor og far samarbeider aktivt og legger forholdene til rette for at den andre kan fungere best mulig i foreldrerollen.

Det er likevel slik at mange foreldre er i betydelig konflikt eller er bare veldig sinte og irriterte på hverandre. Da kan det være veldig klokt at man ser hverandre minst mulig og kommuniserer minst mulig også på mail og sms. Allikevel er det et minimum av ting man må avklare med hverandre. En av disse tingene er valg av sommerferieuker, barns sykdom og annen viktig informasjon om barna.

Slik du legger frem saken, høres barnas far ut til å være svært umoden i sin oppførsel mot deg, og uten evne til å sette seg inn i hva som er bra for barna deres at han bidrar med.

Du trenger ikke å gå til sak for å få tvungen mekling. Du kan be om tvungen mekling, som et forstadie til en rettsak. Det er mange som bruker tvungen mekling på den måten, man gjør det rett og slett for å få den andre i tale med en 3. person tilstede.

Det er viktig at du forbereder deg og har med endel eksempler på det du opplever. De tingene jeg tror det er viktig å fokusere på er:

- At han ikke gir deg noe informasjon om barna når de har vært hos ham

- At har bare bestemmer at barna ikke får ringe deg i sommerferien

- At han aldri bringer opp spørsmål dere må bli enige om, som f.eks. sommerferie

Når du er så frustrert og desperat som du nå er er, er det spesielt viktig å være forberedt til en slik samtale og ha med deg stikkord som du holder deg til. Det er viktig at du klarer å snakke rolig og saklig for å få frem ditt budskap. Det er viktig at du også forbereder deg på at han vil komme til å provosere deg og motsi deg. La mekleren ordne opp, så du ikke sliter deg ut på å stoppe ham. Si fra hvis du opplever at han får mer taletid enn deg.

Dette du beskriver er alvorlig og strider mot alle retningslinjer for samarbeide. Derfor håper jeg en mekler tar tak i dette og innkaller dere til flere samtaler og krever endring i handling. Det er viktig at du også er villig til å bidra med noe han ønsker seg, for å få til noe av det du savner i samarbeidet.

Som du sier; barna blir nå stadig større og kan fortelle selv om ting som skjer i hverdagen. Du kan oppmuntre dem til det og også fortelle dem at det er lov å fortelle alt som skjer hos deg til pappa. De står fritt til å fortelle hva de vil, til hvem de vil, når de vil. Barna trenger å høre dette når de ikke er vant til noen kontakt mellom foreldrene.

Jeg håper du når frem på denne måten, uten at du må gå til sak.

Det er veldig vanskelig å melde bekymring for egne barn hos den andre forelderen når samarbeidet er så dårlig som du beskriver. Dessverre blir ofte krigen bare verre, og det tjener barna enda mindre på.

I verste fall er det bedre å gå til sak eller gå til barnvernet enn å ikke foreta seg noe.