Velg forum:

Spør legen: Vi kommuniserer ikke

Vi kommuniserer ikke

Jeg er en mann i 50-årene. Har vært gift i snart 30 år. Min kone har vært, og er, fremdeles meget vakker, noe som selvsagt har vekket mange menns oppmerksomhet opp gjennom årene. Dette har jeg selvsagt lært å leve med, og jeg har vært både stolt av og fornøyd med en svært vakker kvinne. Selvsagt har det vært problemer, og stolthet og selvfølelse fikk seg noen alvorlige knekker da min kone var utro to ganger. Jeg strevde enormt med dette og jeg har vel enda ikke fullt kunne tilgi. Våre to små barn på denne tiden (etter det andre utroskapstilfellet) var også en tungtveiende grunn for å fortsette med et ekteskap som da selvsagt haltet.

Det som var aller vanskeligst for meg var at hun ikke ville snakke om problemene eller i det hele tatt be om tilgivelse. I det siste tilfellet var hun livende redd for å ha pådratt seg aids og at det var derfor hun måtte fortelle om det. Dette resulterte i at jeg måtte stille opp for henne og frakte henne rundt til leger og sykehus for undersøkelser. Alt var konsentrert om henne, mens jeg ble gående alene med mine følelser. Dette har vært et forfølgende mareritt for meg gjennom alle år siden, og setter preg på både meg selv og vårt ekteskap.

Hun har siden dette hendte utviklet en nærmest sykelig sans for innbilt sykdom. Hver minste ”unormalitet” blir til en alvorlig sykdom, og hun blir helt satt ut inntil hun etter noen uker oppsøker lege. Det er snart ikke et sted på hennes kropp som ikke er blitt gjenstand for dette fenomenet. I disse periodene har vi ikke noen form for fysisk samvær.

Jeg kjenner at jeg, på tross av i begynnelsen å trøste på en realistisk måte, blir både sint og oppgitt. All oppmerksomhet er konsentrert om ”sykdom”. Slik har det vært i mange år. Jeg blir avvist og får følelsen av å ikke strekke til satt opp i mot f.eks. en liten bagatellmessig hudforandring. Fornedrelsen som følger de gamle skjelettene i skapet kommer tilbake.

Jeg betrakter meg selv som et levende menneske. Jeg har begjær, drifter og ønsker om seksuell kontakt. Hver gang jeg forsøker å snakke om dette og om mine lengsler og behov, bli jeg kontant avvist ved at min kone enten ikke sier noe overhodet, eller bare snur ryggen til meg og går. Mine monologer har vært utallige, likeledes mine følelser av å bli fortvilet og desperat. Jeg kan forstå at det i mine monologer ligger spire til mye som kan oppfattes som anklager, og når min kone kan finne på å si noe, er det noen korte ord om at hun føler seg angrepet og anklaget. Dermed går vi inn i periode hvor vi ikke snakker med hverandre, ligger på hvert vårt soverom osv. Det siste året har vært verre enn noen gang.

Min kones utseende har selvsagt alltid medført at hun tar svært vel vare på seg selv slik sett. Hun kan godt fortelle meg at hun får komplimenter av andre, og det er vel og bra. Hun har i det hele tatt fått enormt med bekreftelse på sitt utseende opp gjennom åra. Også av meg, som har vært raus med komplimenter. Jeg har laget masse god mat til romantiske middager, gitt blomster og gjennom dette trodd at jeg gir henne bekreftelse på at hun er noe til kvinne. Jeg får ingenting tilbake. Hun kan godt gi meg en klem for at jeg har vært flink, og hun kan nok fortelle at hun er fryktelig glad i meg. Likevel passer hun seg vel for å sitte ved siden av meg i en sofa. Hun vil ikke prate med meg om annet enn jobb, hus og hjem. Jeg gir henne komplimenter, men hun svarer enten ”nei” eller blir irritert.

Jeg har gjentatte ganger fortalt henne at jeg føler meg uønsket, neglisjert og ikke tatt på alvor, som om jeg er en nyttig håndlanger eller vaktmester. Når vi en sjelden gang har sex sammen, kan jeg oppleve at jeg får kjempeproblemer med ereksjon. Jeg føler at jeg trenger meg på og at hun egentlig er likegyldig. Så har vi runddansen igjen, jeg forteller om mine tanker og problemer, hun snur ryggen til og føler seg anklaget.

Det siste året har også avstedkommet et nytt problem. Kroppen hennes eldes og dette får hun bekreftelse på etter hver dag og flere ganger på dagen å ha betrakter seg i speilet. Dette får henne til å føle seg uattraktiv. Mine komplimenter faller igjen på steingrunn. Det fører ikke til noe annet enn en ny monolog fra min side hvor mine skuffelser og frustrasjoner selvsagt kommer frem. Enkelte ganger har jeg sagt klart fra om at skillsmisse truer. Jeg har lagt mye arbeid i å være realistisk og fornuftig i slike situasjoner. Hun har da sagt at hun forstår at det er alvorlige problemer som også hun må være med å løse, og at hun er redd og ikke vil ha et annet liv enn det med meg. Jeg håper dermed at vårt forhold kan bedres og går inn i en ny periode inntil det er tid for monolog igjen.

Jeg føler at jeg gir henne og oss sjanse etter sjanse. Hun får rikelig tid til å områ seg, kunne gi litt av seg selv uten press og mas fra min side. Men jeg hører ingenting, hun tar aldri opp noe mellom oss og hun er like tillukket seksuelt. Jeg føler meg totalt sliten og maktesløs, og kjenner at det som er levende i meg ikke lenger kan komme fram. Er det noe mer jeg her kan gjøre?

–Utgått

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Utroskap som ikke blir snakket om skaper ofte store vanskeligheter i et forhold, og over tid skaper det en kløft som bare blir større og større.

Dere har utviklet et mønster som forsterker det dere sliter med. Hun har utviklet en rekke sykdommer som gjør at hun distanserer seg fra deg og du blir frustrert i stedet for nær og trøstende. Du har behov for å snakke med henne, hun vender seg bort og kjenner på kritikk og anklager fra deg.

Dersom dere skal ha noen mulighet for å komme nærmere hverandre igjen som par, både mentalt og seksuelt, må dere nok se dette totale bildet, at alt dere sliter med henger sammen.

Det er såpass komplisert å holde oversikt over når dere begge er en del av det, så jeg vil råde dere til å oppsøke et familievernkontor. Spør etter en terapeut som kan endel om både utroskap og seksualitet.

Dette å ta tak at alt som har skjedd og ta imot hverandres sårhet og ensomhet må selvsagt også din kone være motivert for. Begge trenger å bli møtt av den andre for at følelser kan stabilisere seg og kanskje kjennes varmere.

Dersom hun fortsatt ikke vil snakke eller være med å løse situasjonen kan jeg ikke skjønne hva mer du kan gjøre enn å forlate henne.