Velg forum:

Spør legen: Fornuftsekteskap

Fornuftsekteskap

Jeg er 42 år og har vært gift i 23 år. Min mann er 44. Vi har to jenter på 18 og 20 år sammen. De siste to årene opplever jeg at vårt ekteskap har vært et fornuftsekteskap. Det eneste vi har sammen er felles økonomi og hus. Siden min mann er selvstendig næringsdrivende blir det mye jobbing. Han jobber ca. 12 timer dagen og hver lørdag. Utenom dette reiser han også en del.

Opp igjennom årene har det vært en del tøffe tak for ham når det gjelder både kunder og medarbeidere. Dette har resultert i at når jeg ville ta opp problemer i vårt ekteskap og samliv har han avvist meg og sagt at "jeg orker ikke å snakke om problemer hjemme også". Dermed har jeg måtte klare meg selv og jeg har følt meg veldig ensom i vårt ekteskap. Han mener også at jeg henger meg opp i små bagateller og sier at jeg må være mer realistisk, ikke ta ting så personlig og ta tilfange følelsene mine. Ellers kan jeg bli syk. Han viser svært liten forsåelse for hva jeg føler.

Når det gjelder sexlivet vårt har det vært dødt i ca. 1 1/2 år. De siste 6 årene har det vært mye på mitt initiativ. Jeg har spurt ham om hvorfor han ikke vil. Er jeg ikke nok attraktiv lenger?, osv. Han visste ikke svaret og ville heller ikke snakke om dette. Seinere har han sagt at han synes det er litt vanskelig når barna våre alltid er hjemme, og man ikke vet når en av de kan komme inn på rommet og ta oss på fersken. Dette har ikke vært et problem tidligere for ham. Han har heller aldri hatt problemer med å gjennomføre et samleie.

Siden han er så mye borte har jeg funnet mitt eget fritidsliv. Dette har resultert i at jeg har fått flere nye venner, også guttevenner. Etter noen år med "tørke" måtte det bare skje det som skjedde. Jeg forelsket meg altså i en som hadde de samme interressene som jeg selv. En som oppmuntret meg til å snakke og som viste meg mye oppmerksomhet. Det endte også i sengen.

Jeg har ikke lenger kontakt med denne mannen. Jeg har fortalt alt dette til min mann. Han sa at han verken ville hive meg ut, eller at jeg skulle gå frivillig. Han hadde ikke de store følelseskrusningene på noen sider. Videre sa han at alle kunne bli fristet, men han hadde trodd at han kunne stole på meg og at jeg ville bruke fornuften når jeg ble fristet.

For ett år siden sa jeg til ham at jeg ønsket å flytte fra ham, men at jeg ville vente et år slik at jentene våre ble ferdig med noen avluttende eksamener og sertifikat. Han bestilt da time hos et familierådgiviningskontor. Dette gjorde meg bare ennå mer bevisst på mine egne følelser og vårt forhold. Han viste liten forståelse for det som det ble snakket om. Han mener at løsningen er at vi må sette oss ned og finne ut hva som er ulikheter og likheter mellom oss, og finne ut deretter hvordan vi vil gå videre.

Jeg opplever dette svært kaldt og fornuftsmessig. Orker ikke lever lenger i et slikt fornuftsekteskap. Litt lidenskap kan jeg vel forvente meg. Jeg får heller ikke sette noen krav til ham. Men er det ikke naturlig at en forventer ting av hverandre? Dessuten har vi så forskjellige fritidsinterresser. Han skjeder meg rett og slett. Han er veldig kreativ når det gjelder jobben, og sine fritidsinteresser, men når det gjelder meg foreslår han aldri noe som helst. Han sier han er glad i meg, men tror ikke han har evner til å vinne meg tilbake. Han mener likevel at vi må kunne leve sammen for det. Han mener også at jeg fremstiller ham som et udyr og en tyrann hvis jeg flytter. Noe jeg overhode ikke mener eller har sagt.

Jeg har sagt til ham at jeg kommer til å flytte i løpet av sommeren, men er klart usikker likevel. Vet at han er glad i meg og har det godt økonomisk fordi han tjener dobbelt så mye som meg, selv om jeg har full stilling i kommunen. Han kan gi meg mange fine reiser, men hva betyr det når jeg hele tiden er på jakt etter å bli elsket, bli forsått og kunne dele det som er viktig for meg.

Når det gjelder mine fritidsaktiviteter sa han at han kan lære seg å bli glad i de. 3 uker etterpå sa han at han hadde det opp i halsen. Dette på tross av at han aldri har blitt presset av meg til å delta. Jeg har i alle år grått under dynen eller plasser der ingen ser meg. Jeg føler jeg har strukket meg etter hans behov i mange år og tatt hensyn til ham, barna og husfreden. Orker ikke leve slik lenger. Vet ikke om det er noe håp for oss lenger, for mine følelser for ham har blitt sakte men sikkert knust.

Forventer/krever jeg for mye av min hardt arbeidende mann, eller skal jeg fortsette å late som alt er bra og grine i stillhet?

Hilsen en fortvilet kone.

–klab

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Hvis du leser din oppsummering av hva som er igjen av samlivet for deg så er det ensidig negativt. Det eneste positive du nevner er en stabil og god økonomi, men du har selv en fulltidsjobb og vil sannsynligvis kunne livnære deg selv.

Du nevner betydelige mangler i et forhold. Ingen mulighet for samtale om forholdet, ingen felles interesser, ikke mentalt fellesskap, ikke sex og at du stort sett kjeder deg i hans nærvær, later som du har det bra og griner under dyna. Dere har forsøkt familieterapi, men dette bare bekreftet avstanden mellom dere. Dere har 2 barn som begge er myndige og flytter sannsynligvis hjemmefra ganske snart.

Jeg vil oppmuntre deg til å ta dine egne følelser og behov på alvor. Din mann argumenterer tilbake, men dere er to forskjellige personer og det hjelper ikke deg at han fortsatt har tro på forholdet. Du skriver som om du har bestemt deg og vet hva du må gjøre, men ønsker å få bekreftet ditt ståsted og valg.

Kjærlighet og samliv er risikoprosjekter, ingen vet hva fremtiden vil bringe, men den som intet våger, intet vinner.