Velg forum:

Spør legen: Hva skal jeg gjøre?

Hva skal jeg gjøre?

Jeg er en kvinne på 41 år med tre barn i alderen 7, 5 og 3. Min mann og jeg har vært sammen i tolv år og gift i åtte. Vi er nå inne i en alvorlig krise i samlivet, som vel egentlig har bygget seg opp over en del år.

I begynnelsen var vi forelsket, optimistiske og hadde mye samhold, humor og glede oss imellom. Vi hadde også et brukbart, om ikke helt strålende, sexliv før vi ble gift. Etter jeg ble gift og mor har dette nærmest vært fraværende. Vi har vel hatt sex 10 ganger på 8 år; og da min sønn kom til var siste gang.

Min mann er veldig glad i barna sine, og sier at han elsker meg. Pga. opphold i utlandet, barna og to fulltidsjobber har det ikke blitt mye tid til oss selv. Vårt yngste barn på 3 år var ikke planlagt, heller ikke fra min side, og min mann ville jeg skulle ta abort og snakket ikke med meg på en måned etter han fikk vite dette. Etter det har han mange ganger sagt at "vi har et barn for mye" og at dette ikke var et liv han ønsket seg. Dette til tross for a vi til slutt ble enige om å beholde det.

Min mann er svært ambisiøs karrieremessig, og status og penger er viktig for ham. I høst gikk jeg ned i 60% stilling for å forsøke å få familielivet til å gå ihop, få mindre stress og mer tid til barna og hjelpe min mann når han begynte i ny jobb. Jeg hadde også håpet at vi skulle få tilbake noe av samholdet og gnisten mellom oss. Han har så langt nektet å betale meg noe for at jeg har fått mindre inntekt og insisterer på at jeg skal betale den samme halvparten av de utgiftene vi har. Han mener jeg tjener nok og kan jo komme og spørre ham hvis jeg trenger noe. Resultatet er at jeg har svært dårlig økonomi, mens han vet knapt hvor han skal gjøre av pengene - han tjener ca. tre ganger så mye som meg.

Han viser svært lite interesse for meg som person og nærmest ingen for meg som kvinne. Hans egoisme og mangel på nærhet, og særlig denne økonomisaken som vel egentlig dreier seg om noe annet, fikk det til å koke over for meg - og etter at jeg hadde fått svar på innlegget mitt her på doktoronline, insisterte jeg på at vi skulle gå til familievernkontoret. Det er typisk for ham at han mener det er jeg som har et problem, ikke ham.

Nå har vi gått til terapi to ganger, og han har innrømmet at dette med økonomien var en feil (men penger har jeg ikke sett noe til) og at det er andre saker i vårt forhold som ikke er bra. For en stund siden traff jeg en annen mann, som plutselig minnet meg på noe av det jeg faktisk går glipp av, selv om jeg ikke var utro med ham og det er uaktuelt å gå videre med det. Men dette var en liten vekker.

Mitt problem nå er at jeg ikke lenger har noen som helst følelser for min mann som mann. Jeg har ikke noe imot ham som menneske, han er grei på mange måter, men for meg er han knapt nok en kompis, en å dele alle arbeidsoppgavene hjemme med. All annen tiltrekning er borte, og å ha sex med ham orker jeg ikke å tenke på. Jeg håper nå at han fortsetter å ikke ta initiativ til noe, slik at jeg slipper å avvise ham. Jeg klarer ikke å se hvordan noen av de gode følelsene jeg hadde for ham en gang skal komme tilbake, slik at jeg skal kunne fortsette å leve med ham som ektefelle.

Jeg har foreslått at han flytter en kort periode på hotell slik at vi får litt avstand og kan få en tenkepause, men det vil han ikke. Jeg har sagt til ham i terapitimen at jeg anser vårt kjærlighetsforhold som over, men verken han eller terapeuten ser ut til å bry seg om det. Synes det virker helt nytteløst å sitte og skulle få til en endring på en mann jeg ikke lenger ønsker å være sammen med.

Hadde det ikke vært for barna, ville jeg gått fra ham nå, men hva skal jeg gjøre nå da? Skal jeg holde det gående noen år til for barnas skyld? Hvor lenge? Hvis jeg tar ut separasjon nå og han ikke vil flytte, er det vel meg som må det. Men da må jeg jo ta med barna, jeg vil jo ikke flytte fra dem! Samtidig skremmer det meg jo hvilke konsekvenser det får for barna og jeg er fortvilet og deprimert. Kan du hjelpe meg videre?

–snart skilt?

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Samtaler på familievernkontoret kan for noen par være starten på en utvikling i riktig retning, hvor begge parter anstrenger seg for å være en bedre partner for den andre. Andre ganger får man mer bekreftet hvor elendig forfatning parforholdet er i, og man blir enda mer oppgitt og tømt for gode følelser. Du er en viktig bidragsyter i disse samtalene, sørg for å foreslå tema du kjenner er viktig.

Hvem som blir boende i felles bolig har ikke noe med hvem som tar initiativ til brudd. Det er en vanlig misforståelse, men juridisk skal hvem som har gjort hva i bruddet ikke blandes med fordeling av verdier og barneavtaler.

En ekteskapsmekler vi kunne hjelpe deg med disse spørsmålene. Dere må til mekling dersom dere skal separeres, og da er det viktig å få opp alle praktiske og økonomiske forhold.

Tidspunkt for når det er "best" å gå eller "best" å bli litt til er en helt privat avgjørelse, fordi den bygger på en rekke forhold i ditt liv som du må se opp mot hverandre.

Det er en veldig vanskelig avgjørelse å ta fordi noe blir veldig vanskelig, uansett hva du velger. Dersom du kjenner tegn på depresjon er det et viktig varsel, det betyr både at du må foreta deg noe med din livssituasjon samtidig som det er veldig vanskelig å finne ut hva det skal bestå i.