Velg forum:

Spør legen: Jeg tør ikke skille meg fra mannen min

Jeg tør ikke skille meg fra mannen min

Kjære Toril Hepsø. Dersom kan du forsøke å svare meg på dette, og ikke bare "sende meg videre" til samtaleterapi etc., vil jeg bli svært takknemlig. Jeg er en ung kvinne på 27 år, gift og med et barn på snart 6 år, som har havnet i en svært vanskelig situasjon. Den vanskelige situasjonen går ut på at jeg ikke lenger føler noe for mannen min. Jeg elsker ham ikke lenger. Jeg er ikke fysisk tiltrukket av han, og beundrer ham heller ikke på andre måter. Jeg har i lang tid forsøkt å mane frem følelser for ham, men føler nå at jeg ikke har mer å gi.

Dette er veldig tungt, siden det å leve som en familie, og helst få flere barn, er det jeg innerst inne ønsker meg. Vi er motsetningsfylte på svært mange måter: han har bare grunnskole, mens jeg holder på med en mastergrad. Jeg har alltid et eller annet prosjekt i tankene, mens han aldri finner på noe nytt. Jeg er rolig og følsom, han er oppfarende og "kjeftete". Jeg elsker å lese, han har aldri lest en bok. Vi liker ikke den samme musikken, ikke de samme filmene og når vi er på ferie vil jeg gå på museumer etc, mens han bare vil være på stranda. Jeg har prøvd å få ham til å ta utdannelse, til å lese, til å utvikle seg, men det er nytteløst.

Dette hadde kanskje ikke vært noe problem dersom jeg hadde hatt følelser for ham, noe jeg altså ikke har lenger. Er det ikke bare å gå da?, vil sikkert de fleste spørre seg. Men problemet er at han er utlending, og siden vi nylig har flyttet til en ny by (på grunn av mine studier), har han så å si ingen personlige kontakter her. Jeg er redd for at et brudd vil slå ham helt ut, slik at han i verste fall flytter tilbake til hjemlandet sitt, slik at datteren min mister pappaen sin. Jeg er kort sagt redd for at tilværelsen skal rakne fullstendig for oss alle tre, dersom jeg går ut med mine innerste følelser. Han er nemlig helt klar på at han vil ha meg.

Det er en ekstra belastning at et brudd vil være min, og kun min, avgjørelse og vilje. Jeg føler stor ansvarsfølelse for ham siden han er her i Norge på grunn av meg, og orker heller ikke tanken på at datteren min skal måtte lide. De har et godt forhold. Jeg har ingen å snakke med om dette. Alle tror vi har det helt fint. Jeg har heller ikke noe stort nettverk, ettersom jeg har brukt de siste årene av mitt liv på ham, datteren vår og utdannelsen min. Foreldrene mine bor langt unna og har sine egne problemer å stri med.

Hvordan skal jeg finne mot til å si det som det er? Og er det noe jeg kan gjøre for å unngå at det ender i krise for alle parter? Og vil du betrakte det som et alternativ å la det "skure og gå" i noen år til, til han kanskje står stødigere på egne ben her i Norge? Da blir jo sjansene våre for å eventuelt finne nye livspartnere mindre...

Håper du kan gi meg noe å tygge på. Jeg føler meg handlingslammet av denne situasjonen.

Vennlig hilsen

–tøffel27

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Jeg skjønner det kan være frustrerende å få rådet om å gå i samtaleterapi eller parterapi. Det kommer ofte opp som et svar fordi livet er komplekst, motsetningsfullt og har så mange sider å betrakte ting ut fra, at det blir en overforenkling å svare noen linjer ut fra begrenset informasjon.

Jeg vil forsøke å gi deg noe å tygge på, men dette du snakker om er det ikke enkle svar på. Og den som kan svare er bare deg selv.

Slik du beskriver følelsene dine og forskjellene mellom dere, så høres det ut som det er lenge siden du hadde glede av å være sammen med ham. Utfra hensynet til deg selv høres det riktig ut å bryte samlivet.

Du beskriver ham som i en sårbar situasjon hvor han er isolert uten andre holdepunkter enn deg og deres datter. Av hensyn til ham lurer du på om du skal bli en stund til, til han har etablert flere kontakter og står mer på egne ben i Norge.

Dette er to fullverdige verdier som peker i hver sin retning, og det er liknende det dilemmaet alle som vurderer et brudd står i. Jeg tror ikke andre skal avgjøre dette for deg, du må bestemme hva som skal veie tyngst.

Det er imidertid viktig å tenke på at det er lite oppbyggelig å leve i et forhold hvor partner har et negativt syn på deg. Det bryter ned og svekker selvtilliten at din partner har mistet følelsene for deg og ikke trives sammen med deg. Det er en effekt som også må tas med i beregningen.

Det er lettere å takle et brudd dersom det blir en prosess hvor dere snakker om forholdet og hvor han føler at han blir tatt med i samtalen før du har bestemt deg på egenhånd. Det er stor forskjell på å bli brått forlatt og det å prøve å løse dette sammen og det å sammen se at det er bedre for dere begge å starte livet på nytt uten hverandre som partnere.

Det kan alltid være gode grunner til at et forhold skal "skure og gå et par år til". Gevinsten dette har må ses opp mot hver involvertes livskvalitet og helse.