Spør legen: Bør min nye kjæreste ta del i barneoppdragelsen?

Bør min nye kjæreste ta del i barneoppdragelsen?

Hei! Jeg har 2 sønner på 9 og 11 år. Jeg ble skilt fra faren for ca. 5 år siden, og vi har stort sett et problemfritt samarbeid. Jeg fikk ny samboer for ca. et halvt år siden som barna i utgangspunktet var veldig positiv til, men eldstemann er litt opp og ned. Han kan i perioder være noe fiendtlig innstilt. Blir han bedt om å gjøre noe, hjelpe til med noe av min samboer, hører han demonstrativt ikke etter. Blir han da snakket til blir han tverr og sur og trekker seg unna. Hvordan takler man slikt?

Jeg har snakket med ham om å ha respekt osv. for andre, at jeg ikke kan tvinge ham til å like min kjæreste men at han er mitt valg og jeg har det kjempebra sammen med ham. I andre perioder ser jeg jo at han egentlig liker kjæresten min også, men dette går veldig opp og ned utfra dagshumør. Han har sagt en gang at han synes min kjæreste er en irriterende person.

Jeg er en veldig tålmodig person, noe som min samboer ikke er på samme måte. Han hisser seg fortere opp når noen demonstrativt ikke gidder å gjøre som han blir spurt eller bedt om. Ellers så synes ikke jeg han gjør noe som skulle tilsi at han ikke fortjente å bli hørt på. Han stiller opp for de når de er hos oss med lekser og middag, kjører de hvis jeg ikke kan osv. Men jeg lar ham kun gjøre disse oppgavene dersom jeg selv ikke kan.

Jeg er veldig usikker på hvor mye en ny kjæreste skal blande seg inn også. Jeg så et program på TV hvor en terapeut rådet en familie med mine og dine barn til å oppdra sine egne barn og ikke den andres. Hva mener du om dette?

–mammafor2

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Det tar tid å bli en ny familie som alle trives godt i. Det er en stor omveltning for barna og leve alene med deg i ditt hushold i veldig lang tid. Foreldre ønsker selvfølgelig at barna skal trives med det nye husholdsmedlemmet fra dag en, men sånn fungerer det svært sjelden for barna. Voksne og barn skal sammen finne en måte å leve sammen, og det blir gjerne litt prøving og feiling før det legger seg en ro over familielivet og ingen er på stadig vakt over de andres atferd.

Vi regner med at det faktisk går opptil 2 år før både barn og voksne finner en samhandlingsform som skaper trivsel og virker naturlig, så det er viktig at dere er tålmodige og gir storebror den tid det tar å akseptere og bli vant til din samboer.

Det er selvsagt også av stor betydning hvordan dere håndterer dagliglivet, utfordringene med barna og hvordan dere to får til å snakke om det og støtte hverandre.

Ja, for store barn kan det bli ryddigst og tryggest ved at forelderen er oppdrageren. Det er forelderens måte å tenke på rundt barna som skal være retningsgivende. Steforelderen har to valg, enten akseptere foreldrens måte å takle barnet på og gjøre det på samme måte, i forelderens sted. Dersom steforelderen er uenig i eller av andre grunner går inn og gjør ting helt på tvers av forelderen, fungerer dette dårlig både for barna, de voksne imellom og forelderen og barna imellom.

Barna trenger å kjenne at det er forelderen som har myndigheten til å bestemme. Den andre er "gjest" eller "vikar" inn i oppdragerrollen og akal bevege seg der med stor varsomhet.

Det som kan fungere bra med så store gutter som du har, er at dere sammen alle fire lager noen regler for både orden og oppførsel hjemme. Da er det viktig at også guttene kan få si noe om hva de synes skal være med i reglene og ikke. Det må ikke være for mange regler, og ikke urealistiske regler som at det alltid skal være ryddig på rommet.

Når dere har funnet reglene kan dere snakke om hvordan dere skal sjekke om reglene blir holdt og hva som skal sies til den personen som ikke har holdt regelen. Da blir det forutsigbart for alle hva som skjer og barna tåler bedre at steforelderen involverer seg når dette er avtalt tydelig med mamma.

Endel steforeldre som ikke selv har barn, eller har barn på helt andre aldre, kan komme inn med "idealiserte" oppfatninger om barn og hva som skal til, hva man bør kreve av dem osv. Dersom de ikke viser tilstrekkelig respekt for det som allerede er etablert mellom foreldre og barn, går det ofte helt galt. Dersom steforelderen er veldig annerledes enn forelderen er det fint om dere kan snakke med barna om det og finne ut hvordan dere alle skal takle det. I ditt tilfelle er det like viktig at din samboer utvikler sin tålmodighet, som f.eks at barna og du skal tilpasse dere hans utålmodighet.

En 11-åring er i før-pubertet, og noe av hans oppførsel nå om dagen kan også ha bakgrunn i dette. 11-åringer liker generelt ikke å bli fortalt hva de skal gjøre, for mange ganger i løpet av en dag. Foreldrene må finne andre måter og kommunisere med dem på rett og slett.

– Toril Hepsø, familieterapeut

Publisert: 2008.02.16 11:21