Velg forum:

Spør legen: Skal jeg forlate kona, eller bite tennene sammen?

Skal jeg forlate kona, eller bite tennene sammen?

Vi har vært gift i snart 15 år og har to barn på henholdsvis seks og ni. Min kone er utenlandsk (vestlig) og jeg er norsk, med de kulturelle forskjeller det medfører. For seks år siden var jeg utro. Naturlig nok tok min kone det meget ille opp, men hun bestemte seg for å fortsette ekteskapet. Siden den gang har ting gått mye opp og ned. Vi har vel aldri delt interesser, men vi har stort sett delt oppfatninger om livet rundt oss.

Jeg gikk til psykolog for å finne ut av hvorfor jeg var utro. I tiden etter deltok jeg derfor i hobbyaktiviteter som burde erstatte de mer ulykksalige driftene. Jeg følte etter hvert at dette ble brukt mot meg - at jeg aldri var til stede. Jeg har derfor med årene forsøkt å tilegne min tid til henne og barna. Jeg er vel ute med kompiser kun 4-5 ganger i året.

Når vi krangler - det hender jevnlig - har jeg følelsen av at når jeg kommer med mine synspunkter så blir det brukt mot meg: "Det er alltid MEG det er noe feil med, aldri deg", er påstanden jeg blir møtt med. Jeg har derfor hatt problemer med å ta opp problemer, fordi jeg alltid får nevnte argument slengt tilbake. Det er ikke lett å ha kommunikasjon når jeg føler at det alltid er meg som skal komme med innrømmelser. Jeg blir alltid fortalt at "du krever alltid at det er JEG som skal endre meg, ikke du". Jeg finner dette ekstremt ensidig, da jeg faktisk føler jeg prøver. Jeg er vel ikke "perfekt", men hva skal man gjøre?

Forleden ble min kone minnet på utroskapet, med den følgen at jeg nå sover i gjesterommet. Jeg hadde ikke vært utro igjen, hun hadde bare blitt minnet på det. Vi har pratet om saken, og det virker ikke som om hun vil at jeg skal forlate huset. Dette går nå på tredje uken, og jeg føler at dette blir litt uholdbart. Hun har sagt at hun ikke vil være med og besøke min mor når jeg tar med ungene, men hun sier at vi må planlegge ferie til sommeren.

Jeg begynner etter hvert å føle meg utnyttet. Økonomisk er det hun som tjener mest, så det er mer på det praktiske. Hun ønsker - slik jeg ser det - noen som kan hjelpe til i hjemmet, men hun ønsker ikke å ha en ektefelle. Etter å ha lekt med tanken på å finne en annen, har jeg foreløbig slått det fra meg. Jeg er usikker på om jeg i det hele tatt ønsker å ha noe forhold. Hvis min kone er typisk kvinne, er ikke et forhold til det motsatte kjønn noe for meg. I hvert fall ikke for tiden. Jeg er 100% hetero, så vi snakker i så fall om sølibat her. P.T. føler jeg ikke at jeg har noen egoistiske motiver for å ønske meg ut, men jeg ønsker heller ikke å være "tjener i eget hus".

Foreløbig er ungene for små til å forstå hva som foregår, men en dag vil de ha hvert sitt rom, og da jeg tar opp plassen er det et tidsspørsmål før forklaring må gis. I første rekke har jeg lyst til å si fra at hun ikke bør regne med å ha med meg på ferie når hun tydeligvis ikke vil ha meg med som annet enn en "nanny". Men det neste steget er selvfølgelig tyngre: Bør jeg bare innse at vi har lite å hente, og flytte ut?

Vi omgås meget sivilisert, så ungene har som sagt ingen grunn til mistanke ennå. Jeg er veldig glad i barna og ønsker dem det beste, noe som er enklest med meg til stede. Men å føle meg som dørmatte vil gå ut over alle til slutt. Hva bør jeg gjøre?

På forhånd takk for svar.

–Kjell-Arne

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Utroskap setter spor, og samliv er vanskelig. Slik du beskriver kommunikasjonen mellom dere, så høres det ikke ut som en dialog mellom to som prøver å forstå hverandre eller nå frem til hverandre. Det høres ut som dere trenger hjelp til å få snakket sammen.

Dere er sikkert enige i at begge bidrar med gode ting til forholdet, og begge bidrar til konflikt og kulde. Slik er det med de aller fleste par. Hvis samtalen går slik at begge gir all skyld til den andre, eller at det oppleves slik, så må dere trenge igjennom dette. Innrømme egne begrensninger og hjelpe hverandre til å være bedre partnere.

Denne forvisningen i 3 uker på eget rom er det viktig å snakke om, ikke bare tie og lide. Har hun kommet over disse tankene om utroskapen? Hjelper det at du ligger på eget rom? Skjønner hun at du blir frustrert og oppgitt av det?

En rolig samtale uten å angripe: lytte-lytte-lytte.

Får dere til dette er det mye lettere for deg å forstå hva som skjer og bestemme deg for hva du vil, jobbe med forholdet sammen med henne, eller bryte.