Velg forum:

Spør legen: Mine, dine og våre barn

Mine, dine og våre barn

Jeg har vært samboer i snart 4 år. Har 2 barn fra før på 10 og 13 år. Han har 3 barn fra før på 21, 16 og 11. De har alle bodd her, de to eldste er nå flyttet. Eldste har fått seg samboer og barn, mellomste er flyttet til moren for hun er så vanskelig. Utenom har vi fått to felles barn på litt over 2 år.

Vi har kranglet hele tiden. Kranglingene går som oftes ut på rettferdighet over for barna. Nå har det gått så lang tid og det har skjedd så mye at jeg har tenkt å flytte. Han jeg bor med er en kjempefin mann, kjempeflink og snill, men han har megabehov for å høre hvor høyt jeg elsker ham og er glad i ham. Han forguder meg og skryter av ALT jeg gjør.

Jeg er en person som alltid var i gått humør, alltid smilende og blid. Nå bruker jeg mesteparten av energien og tiden til hans unger, føler jeg. De har tatt ting fra meg, noe jeg synes er en forferdelig ekkel følelse... akkurat som om du er gammel og ikke vet hvor du har gjort av tingene dine. Ubehagelig. Takler ikke så lett vonde kommentarer fra andre, noe jeg har fått rikelig av disse årene.

Nå har dette gått så langt at jeg ikke vet lenger om jeg elsker ham. Jeg føler ingenting lenger, sliter med å kose med ham og holde rundt ham, noe jeg vet han vil hele tiden. Ungene mine har fått veldig lite positiv tid med meg disse årene. Vi får det rett og slett ikkje til å fungere. Er så innmari sliten av "mine og dine". "Den får lov til det, men den får ikkje".

Han forsvarer ungene sine uannsett hva de har gjort, til og med overfor meg, selv om han vet at det er jeg som har rett. Dette har kommet seg litt etter at den eldste flyttet. Feriene vi har vært på med ungene har ikke vært bra. Han reiser mye og overlater sine barn til meg. Det er så innmari tungt og vanskelig. Har egentlig bestemt meg for å reise.

Som jeg har sagt hele tiden vi har vært sammen; jeg greier ikke være meg selv sammen med ham - det sliter. Jeg greier ikke glede meg over ting, jeg føler bare jeg gjorde en innmari tabbe da jeg flyttet. Vi har to fantastiske barn sammen så jeg ville ikke vært foruten...

Ungene mine har vært gjennom en skilsmisse før. De var små, men jeg har veldig dårlig kontakt med faren. De forguder ham. Er redd viss jeg sier vi skal flytte at de vil heller flytte til faren. Min yngste sønn på 10 savner tid med meg, men det får jeg ikke når samboer er på jobb og jeg har hus og 5 unger å ta meg av. Han har foresten forandret seg fra å være verdens herligste og snilleste gutt, til å svare frekt og være pøbel, noe som er vondt for en mor og se.

Trenger gode råd. Føler ikke jeg lever lenger, jeg bare eksisterer. I en jobb jeg hater å være i (12 timer husvask). Vi har intet sosialt nettværk, noe jeg hadde før. Jeg har ikke følelser, noe jeg hadde før. Jeg føler jeg ikke duger, noe jeg gjorde før. 70% av tiden vi har vært sammen har eg tenkt på hvor mye bedre jeg hadde det før, noe jeg selfølgelig ikke vil få igjen. Alle vet at hadde vi ikke fått ungene så hadde vi ikke holdt sammen.

Har prøvd å tilgi alt som har hendt oppover, men blir liksom aldri ferdig med det. Jeg vil ham godt, men greier ikke å gi ham det. Savner ufattelig god positiv tid med mine barn, uten at noen må blande seg inn å kommentere og plage, som hans sønn pleier å gjøre. Uansett hvem eller hvor noen snakker så må han si noe og kommentere. Jeg sa en gang til min samboer at jeg tenkte at kanskje han hadde ADHD, for det var jeg som var hjemme med ham og så hvordan han var: Må rote i alt og ødelegge det som kan ødelegges, kommentere alt og alle. Men det skulle han ikke høre av. Har også fått en del telefoner fra skolen der han har mobbet både min sønn og andre, men faren tar det lite alvorlig.

Er jeg en egoist viss jeg har lyst å leve? Tror du jeg kan få dette til uten å flytte? Er det alltid så vanskelig med "mine", "dine" og "våre"? Tenker 20 timer om dagen og finner ikke ut noe annet en at jeg har hodeverk hver dag.

Mvh

–øøøøø

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Det høres ut som om begeret er fullt. Du har vært misfornøyd, frustrert og ulykkelig altfor lenge og har en eneste følelse i kroppen og det er å komme deg for deg selv med deg og dine barn. Selvfølgelig er det din fulle rett å følge det du trenger for å ha det bra og for å kunne gi barna dine oppmerksomhet og gode betingelser.

Ja, det er er veldig vanskelig med dine og mine barn - 70% av forhold med mine og dine barn ryker, mye pga. konflikter rundt hverandres barn. Det er en stor utfordring å hele tiden jobbe med å få godhet og forståelse for den andres barn tilnærmet like mye som man har for sine egne!

Du må huske at din samboer er far til dine 2 yngste barn, slik at dere skal samarbeide om dem i uoverskuelig fremtid. Pass på at du skiller på negative følelser for ham som partner og positiv oppfatning av ham som likeverdig forelder med deg for deres 2 yngste! Så må du også forberede deg på at det kommer en sorg etter at du har flyttet. Lettelse er sikkert en del av dine reakssjoner, men ingen kommer utenom sorgen over at heller ikke dette fungerte. Først kommer en tung tid, men deretter håper jeg du får ditt gode humør og smil tilbake.