Velg forum:

Spør legen: Angrer på samlivsbrudd

Angrer på samlivsbrudd

Jeg er en kvinne på 36 år. Har nettopp avsluttet et 11 år langt samboerskap og har 3 barn. Vi har hatt noen turbulente år, men det toppet seg nå i vår. Gikk til familierådgivning, men det ble bare verre. Var sammen med ungene i sommerferien, men vi hadde vel da bestemt oss for ett brudd. Har gått slag i slag med salg av hus og kjøpt hvert vårt nye. Han flytta ut for 1 måned siden.

Grunnen til jeg skriver er at jeg tror jeg fremdeles har følelser for ham, men greier ikke helt sette ord på hva det er. Savner han vel ikke i hverdagen, men når helga kommer og han skal ut på byen, stikker det i meg. Lurer på om det er sjalusi - jeg er livende redd han skal finne seg en ny. Kan også tilføye at vi delte seng og hadde sex til siste dag. Ting gikk veldig greit, nesten bedre enn det hadde gjort på lenge.

Jeg har sendt noen flørtende sms-er til ham. Han er da raskt på pletten og vi har da hatt sex noen ganger. Sendte han en ny sms hvor jeg spurte om det var følelser inne i bildet. Han sa da at vi måtte slutte med dette for å se hvordan ting utvikler seg. Jeg føler fremdeles mye for han. Vet at det er feil av meg og ha sex med han når han ikke føler noe, men vil så gjerne ha ham tilbake igjen.

Hvordan kan jeg vinne ham tilbake? Er slaget tapt? Det siste han sa var at han pr. idag ikke var klar for noe mer, men at tiden ville vise. Hva mener han med dette? Jeg er totalt ute å kjøre for tiden, sitter og gråter og er veldig lei meg. Jeg vet jo ikke om vi hadde fått ting til igjen, men dette er grusomt.

–angrende kvinne

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Brudd med 3 barn er en omfattende prosess hvor partene ofte er i ubalanse og kjenner på motstridende følelser i seg selv. Det skjer faktisk ganske ofte at parter har mer og bedre sex enn på årevis etter at bruddet er et faktum og flytting er det neste som skal skje. Det handler om mye, bl.a. at partene ofte snakker mer sammen og kjenner seg mer levende enn på lenge. Man kjenner også på egen ambivalens, at man både lengter bort og samtidig er redd for å miste forholdet.

Så kort tid etter at du har flyttet for deg selv må du klart regne med at det er grusomt store deler av tiden, som du beskriver. Det er nå bruddet og konsekvensene av det for alvor går opp for deg. Det er en stor kjærlighetssorg du skal gjennom, både tapet av din partner gjennom 11 år og tapet av en intakt kjernefamilie.

Det er mange som angrer i denne første tiden, kanskje gjennom hele det første året. Tiden bærer preg av svingninger, og det gjelder å lære seg å leve med dem til du blir tryggere på dem og vet hva du vil. Det er viktig at du minner deg på det som gikk så galt i vår og om det er ting dere kan få til annerledes og hvordan. Dere må begge ha en forståelse av hva som skal til for å få det bedre, for at det skal være noe langsiktig håp for dere.

Ja, det stikker når din mann inntil for 1 måned siden, er fri og går på byen eller kan treffe andre når og hvor han vil. Det gjør for de aller fleste veldig vondt, men det er noe du må lære deg å takle ved ikke å være så opptatt av ham, men konsentere deg om deg selv og barna.

Jeg har lyst til å advare deg mot å være hans sex-partner fremover. Det gjør deg mye mer sårbar, og det gjør det vanskeligere for deg å komme videre med livet ditt. Endel partnere ender der, den andre vil ha både i pose og sekk, både sex med tidligere partner og med nye. Det kan også fungere slik at det blir trøstesex med tidligere partner når han ikke har noen andre i kikkerten.

Så kan det jo være at dere skal bli et par igjen - det er slik du kjenner det nå. Siden han er så sikker på at han ikke vil tilbake nå, er det viktig at du aksepterer det og finner ut av hvordan du kan få et best mulig liv uten ham. Det kan også være mest taktisk i forhold til ham, at du slutter å sms'e og være så på han, men trekker deg tilbake og blir mer sterk og selvstendig. Det kan gjøre at han får mer øynene opp for deg.

Det er mye mening i å involvere seg mer i barna denne tiden, de er også mer sårbare og bærer preg av brudd og ny livssituasjon, og å fokusere på å være en positiv samarbeidspartner som felles foreldre.