Spør legen: Han er notorisk utro

Han er notorisk utro

Trenger sårt hjelp til å rydde i hodet, hjertet og livet. Kvinne på 52, samboer i ti år med mitt livs kjærlighet på 60. Hadde bestemt tid og sted for bryllup etter ett år. Men han var fortsatt gift! Er det ennå, selv etter mange bønner fra meg. Han giftet seg tidlig, dro etter 20 år og ble samboer i ti, før han traff meg.

Han sa det var over, da vi flyttet sammen. Hun lot oss ikke i fred, ringte og kom til alle døgnets tider, hjemme, på hytta, på tog og skogturer. Så kom mailer om et fortsatt kjærlighetsforhold. Trodde det ikke, men stusset over at han ikke satte grenser. Jeg ville anmelde trakasseringen. Han nektet, ble rasende på meg. Hun hadde rett. En gang ringte hun meg mens de elsket. Han nektet. Tok ham på fersk gjerning flere ganger. Han sa hun skyldte ham penger, og at han måtte følge hennes luner for ikke å tape oppgjøret på huset de solgte.

Når jeg tok opp utroskapen, ble han sint og skjelte på meg, at jeg var dum og ikke skjønte noe. De reise på hoteller. Ringte ham en gang på "jobbreise". Han tok telefonen på badet, hun river opp døra opp og hyler i telefonen. Det varte i år.

Så roet det seg, trodde jeg. Så fant jeg en eske Cialis. Jeg konfronterte ham. Han skjelte meg ut, sa han tok dem for noe annet, at hans tidligere samboer skulle gifte seg, så jeg kunne bare holde fred. Fant G-strengtruse i bilen, noen lange lyse hår på hytta. Han hadde forhold til en jenteunge på 26 på jobben. Det startet mens han ennå sto i med tidligere samboer. Jenta er nå 28. Det pågår ennå.

Til jul fant jeg kvitteringer på dyre smykker, ikke til meg. Nyttårsaften lovte han å satse på oss. Det skjedde ikke. Utroskapen fortsatte. Jeg tømte hytta for mine ting i mars. Han ble rasende, så taus, dro, kom tilbake etter noen dager som ingenting hadde skjedd.

Jeg er dum nok til å håpe, hver gang. Oppdager stadig at han lyver om reiser, er tilbake før han sier, og hvor er han da? Nekter til han skjønner at jeg vet. Har de underligste forklaringer. Blir rasende. Beklager ikke, angrer aldri. I sommer flyttet jeg tingene hans på lager. Han var taus og borte en uke, ringte og lurte på om det var noe å bygge på for oss, sa han hadde satt i gang skilsmisse, ordnet opp i livet og tatt skritt for å inndrive pengene fra forrige samboer. Han ville rydde før vi vi flyttet sammen igjen. Jeg ble kjempeglad. Så langt hadde han aldri gått i innrømmelser før.

Jeg tok i mot med åpne armer. Han flyttet inn etter noen uker og reiste så i jobben. Igjen løy han om hjemreise. Det er slik han ordner tid med jobbkjæresten, når han ikke tar henne med. Taus om skilsmisse og pengekrav. Så dro han to uker på tjenestereise. Jeg ble urolig. Jeg vet at når han ikke ringer på kvelden, og venter til etter frokost, er noe på gang. Har vært hjemme ei uke. Han løy om når han kom til Norge, påsto han hadde vært på jobben, men det var vel ikke farlig å si? Sjekket mobilen og fant hete sms-er til en ny utenlandsk jente på 26, som hadde vært på samme reise. De treffes ofte på jobb. En time etter sms til henne, ringte han den andre unge elskerinnen. Det var fredag kveld, jeg var på bytur med venninner. Så oppdaget jeg bønn om å møte en tredje kvinne på 37.

Jeg brøt helt sammen. Ringte to av dem og snakket med dem. Den utenlandske skjønnheten visste ikke at han hadde familie. Jobbelskerinnen tar ikke telefonen, så jeg har sendt en epost, der jeg forteller henne at jeg vet, og at hun selv har konkurranse. Det var en lettelse å fortelle de andre om dem og meg. Han ble rasende, kalte det hevn, for meg en nødvendig markering av at jeg også har krav på respekt.

Lørdag var vi hos venner, lot som ingenting. Søndag lot han som alt var OK. Jeg spurte hvorfor? Hvorfor bedrar han? Hvorfor kommer han alltid tilbake? Er jeg kun et skalkeskjul for venner, kolleger og familie? Han er livredd for å bli til latter, en fasade er kjekt å ha? Han er selv mer enn kritisk til andre menn med yngre damer. Han på dør med klær og toalettsaker, men kom tilbake samme kveld.

Stemningen er anstrengt. Selv er jeg spent som en buestreng, vakler hit og dit. Vil, vil ikke ha ham. Mest ha ham, at alt skal bli bra. Blir han taus, borte, for så å dukke opp for å gjøre meg usikker og føyelig? Er glad i ham - eller er det noe annet? Fornuften sier en ting, følelsene noe annet. Redd for ensomheten. Ønsker meg en kjæreste å dele med uten å dele med andre.

Før sa han at nærheten min var det beste. Hvorfor kaster han vrak på den? Hvorfor setter han ikke pris på at jeg tilgir? Sier det er min skyld, at jeg ikke har tid for ham, ser bare meg selv? For ham er det alltid noe som er viktigere. I feriene må han alltid innom jobb den dagen og den dagen, påske, jul og sommer, mens jeg er på hytta. Det er nok mer enn jobb. Jeg har fått ett svar en gang på mine hvorfor. Han måtte se om han fortsatt fungerte som mann. Meg rører han ikke lenger, sier det føles kunstig. Det var fint en gang.

Han har ellers sterke meninger om utroskap. Skjønner ikke hvorfor menn søker ute det de kan få hjemme. Har forakt for eldre menn og yngre damer: "Hva snakker man med sånne om?" "Pedo", har han kalt andre. Men det gjelder visst bare andre.

Livet er kaos. Bestilte tur til København i det korte blaffet av lykke - han flybilletter, jeg hotell og teater. Han vil ikke si når flyet går. Er det for at jeg skal miste likevekten? Alltid når vi reiser skal han brått reise før pga. jobb. Jeg må komme etter alene og blir lei meg. Noe av forventningen blir borte. Er jeg urimelig?

Har også opplevd at han unnlot å bestille billett til meg helt til alt var utsolgt. Selv måtte han dra, men skulle komme tilbake dagen etter. Han ville ikke svare på hvilket fly han hadde, og ble borte i tre dager. Fikk pinse med en av elskerinnene mens jeg satt på hytta og ventet.

Han vil ikke gå i terapi, ingen skal pirke i ham. Har atferden hans en diagnose, noe å forholde seg til? Føler meg manipulert og sveket. Synes gamle menn og unge jenter er ufyselig. Det kan da ikke være normalt, verken for dem eller han? Han debuterte seksuelt 16 år med en 50 åring, deretter med en nabofrue. Var det der det gikk galt?

Leter etter et holdepunkt. Føler at jeg bare kaver følelsesmessig. I to uker var jeg glad. Han bemerket det faktisk som positivt, men løy likevel. Var jeg hevngjerrig da jeg ringte elskerinnene? Det gjorde godt å skape litt kaos i flokken, men han greier han nok å gjenopprette freden. Han har stor makt over folk. Er glad jeg er sterk, ellers ville jeg bukket under for lengst. Men nå røyner det på, selvtilliten svinner, humøret likeså, men klarer å ha det hyggelig med venner.

Har aldri vært utro, har ikke lyst som hevn heller. Kroppen lengter, men den jeg lengter etter ligger med ryggen til og drømmer om andre. Historien kunne vært mye lenger, men det gjorde godt å få sagt det. Håper desperat på svar og råd. Ser med fornuft hva det blir, men hva hvis jeg ikke klarer det opplagte?

–Trenger sårt et råd

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

De som begår utroskap deles grovt inn i to grupper: Den ene gruppen er de som lærer dyrt av utroskapen, angrer, har det vondt med seg selv i lang tid og gjør ikke den samme feilen igjen. ”Brent barn skyr ilden” – det forlokkende i et seksuelt sidesprang, setter spor, angriper samvittigheten og kan lett ødelegge forholdet vedkommende er i for alltid.

Den andre gruppen er notorikeren, som gjentar utroskap igjen og igjen. Disse personene kan angre og love bedring, men det varer ikke lenge før de er utpå igjen. Det kan være svært mange grunner til at disse holder på som de gjør. Det handler om å få bekreftelse og aldri få nok bekreftelse.

Det hjelper ikke deg så mye å forstå din partners notoriske utroskap - det tror jeg bare er en blindvei for deg. Du har allerede brukt nesten 10 år på å håpe og tro på ham, og han har sveket deg igjen og igjen. Du må begynne å forstå dine egne følelser og dine egne behov. Gå ordentlig inn i deg selv og kjenn etter hva du trenger og hva hans løgner og svik har gjort med deg. Hold deg der, ikke begynn å pynt på det han driver med. Du må være tøff, som du har vært i perioder, og forbered deg på at han kommer med løfter og kjærlige ord når du gjør det slutt. Du må da spille filmen i hodet, filmen som er den vonde versjonen av hans ”kjærlighet” til deg.

Det er veldig usunt å leve i dette og du har vendt deg til det på en måte som gjør at du har ”sovnet litt inn”. Våkn opp – livet ditt er noe annet enn dette!

– Toril Hepsø, familieterapeut

Publisert: 2007.11.26 15:09