Velg forum:

Spør legen: Jeg orker snart ikke mer...

Jeg orker snart ikke mer...

Hei.

Jeg skriver til deg fordi jeg er redd for at vårt ekteskap holder på å gå i oppløsning, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har vært gift i snart åtte år og vært sammen i snart 12. Etter at vi giftet oss bygde vi hus og har fått tre barn på fem år. Vi har bodd i utlandet i ett år (pga. mannen min sin jobb), vi har hatt det travelt - til tider svært hektisk - og hatt lite tid til "bare oss".

Min mann er viljesterk og med store yrkesmessige og personlige ambisjoner på mange områder, og han har nådd langt i sin jobb, noe jeg naturligvis unner ham. Jeg selv har forsøkt å støtte ham underveis (bla. med oppholdet i utlandet), men har også kjempet hardt for å få den jobben jeg har og klart å ivareta min yrkeskarriere sånn noenlunde underveis.

Vårt yngste barn, sønnen vår, var ikke planlagt og min mann har gjort det tydelig for meg, spesielt etter han ble født, at han synes vår livssituasjon er ustimulerende og at han føler seg "fanget" og "låst", uten reiser og andre opplevelser han ønsker. Han er veldig glad i barna og gir ofte uttrykk for dette, heldigvis.

Han har tidligere tatt beslutninger og oppført seg på en måte som det er lett å oppfatte som mangel på respekt for meg. F.eks.tok han videreutdannelse rett etter vår sønns fødsel, med tilhørende studier og reising, uten å diskutere dette med meg på forhånd. Han bidrar med husarbeid og plikter med barna, men klager ofte over at han ikke får jobbet nok og at han er så sliten av alt arbeid med hus og barn.

Da jeg var ferdig med min siste fødselspermisjon skaffet vi oss aupair, som skulle hjelpe oss med barna og husarbeidet. Dette viste seg å ikke være noen god løsning og jeg følte etterhvert at selv om vi fikk noe hjelp, ble dette dyrt og slitsomt og litt følelsen av å ha "et barn til". Den første aupairen måtte vi si opp (veldig ubehagelig) da hun ikke passet jobben sin, men vår siste var en søt jente som vi alle likte godt personlig, men hun klarte ikke å utføre de viktigste oppgavene vi trengte hjelp til. Min mann var ikke enig i dette, men han hadde heller ikke så mye opplæring og kontakt med noen av aupairene.

Jeg foreslo for min mann at vi skulle skaffe noe mer hjelp i huset og at jeg gikk ned i stilling for en periode, til barna var litt større, noe han synes var en god idè, når jeg ikke ville ha aupair. Min arbeidsgiver var ikke så begeistret for idèen og ville ikke la meg jobbe deltid i jobben, tilbød meg permisjon fra den stillingen jeg har og tilbød meg en annen, administrativ stilling for en periode. Jeg var ikke enig i vurderingene rundt dette, men har følt at jeg ikke har hatt noe valg, og sagt ja til den nye jobben (for en periode).

For meg har det vært viktigst at familien fungerer bedre - kunne gjerne blitt hjemmeværende en periode, men det vil ikke min mann selv om det er økonomisk mulig. Jeg hadde håpet dette skulle gi oss alle mer ro og at vi skulle få det bedre som familie og kanskje også som par. Jeg er fortsatt glad i ham, men har mistet lysten på sex - og det tror jeg han også har - jeg kan telle på to hender de gangene vi har hatt sex siden vi giftet oss.

Vi har tidligere delt alle fellesutgifter til hus, hjem og barn 50/50. Jeg har gått ned til 60%-stilling og gjør nå mesteparten av det praktiske med barna (henting/bringing, foreldremøter etc.), innkjøp- og matlaging etc. Mannen min har samtidig begynt i ny jobb og tjener nå, etter at jeg gikk ned til 60% av tidligere lønn, nesten tre ganger så mye som meg. Likevel insisterer han på at jeg skal betale halvparten av alle fellesutgifter og han vil ikke kompensere meg noe for mitt inntektsbortfall; han mener at dette har jeg valgt selv, vi kunne jo hatt aupair. Han synes jeg tjener nok.

Gjentatte ganger har jeg tatt opp urimeligheten i dette, men jeg når ikke fram til ham. Jeg har nå økonomiske problemer og må snu på hver krone. Det er likevel følelsen av å bli behandlet på denne respektløse måten som er verst. Jeg blir nok oppfattet som en sterk person, men jeg kjemper hardt for å ikke gli inn i en depresjon nå.

Jeg ønsker å bevare ekteskapet, om ikke annet for barnas skyld - de er så små. Han har sagt seg villig til å gå til familieterapeut, men han tror ikke han selv har noe problem - det er det jeg som har ifølge ham; han mener det dreier seg om at jeg har et kontrollbehov. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - kan du hjelpe?

–snart skilt?

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Jeg synes du i morgen tidlig skal ringe familievernkontoret dere hører til og be om time så raskt som mulig. Dere trenger sårt en 3.part som kan bidra til kommunikasjon mellom dere.

Høres ut som du har foretatt en rekke tilpasninger til din mann og familie uten at du får hverken anerkjennelse eller forståelse for, tvert imot kjenner du deg både urettferdig og respektløst behandlet. Det er helsefarlig å leve over tid under slike forhold du beskriver. Han har sin versjon av deres samliv og er sannsynligvis også misfornøyd og utilpass.

Først må dere få hjelp til å snakke om hvordan dere har det og hva dere trenger av hverandre. Først etter det er det mulig å finne ut om det er noe å gjøre med dette samlivet for at det skal bli bedre. Dere må begge to være villig til også å se ting fra den andres ståsted. Et samliv med store uenigheter og svært lite sex og intimitet er sårbart, men fullstendig mulig å snu rundt til en følelse av å dra samme lass og stå nær hverandre, men snuoperasjonen må gjøres sammen.

Ditt bidrag kan være at du, hos parterapeuten, lytter til ham når han snakker om ditt kontrollbehov, og at du kommer ham i møte på sin opplevelse. Deretter må du la deg utfordre til å endre atferd på dette området. Det kan inspirere ham til å gjøre det samme med deg. Med 3 små barn og en begrenset økonomi støtter jeg deg i å prøve parterapi og ikke begynne noen skilsmisseforberedelse enda. Det høres ut som du trenger større forståelse fra din mann for å kunne ha et bra liv med ham over tid.