Spør legen: Samliv og psykisk helse

Samliv og psykisk helse

Hei, Jeg er en 40 år gammel kvinne som har diagnosen bipolar lidelse eller "frequently recurring depression" (tror det heter det). Diagnoen er usikker, men jeg har hatt stadig tilbakevendende depresjoner. Sykdommen gjorde meg utav stand til å jobbe eller fungere som vanlig for 5 år siden. Nå har jeg kommet meg ved hjelp av god behandling og medisinering, og er på vei til å stable meg på beina og gå videre gjennom å fullføre en utdanning jeg begynte på før jeg ble så dårlig. Jeg har fått god hjelp av trygdekontor og NAV. Gjennom denne ytterst vanskelige tiden for meg, har jeg opplevd min mann som svært lite støttende, nesten tvert imot. Jeg tenker at jeg er på vei til å bli velfungerende på tross av han. Han har vært mest opptatt av penger og arbeidsoppgaver. Jeg er flink til å fungere "vanlig" ved å sette opp en front, men disse årene har jeg selvsagt hatt mindre inntekt og bidratt mindre til fellesoppgaver. Jeg forstår at dette er vanskelig å forstå og akseptere, men jeg forventer at min nærmeste skal forsøke å forstå ved å høre på hva jeg forteller og å søke kunnskap om sykdommen. Og å ha tiltro til at jeg gjør alt jeg kan for å bli frisk. Dette har han ikke, men heller nedvurdert, latterliggjort og/eller fortiet det. I tilegg blir han veldig fort sint og har da lett for å si svært sårende ting. Jeg har forklart at det er veldig vanskelig for meg å vite at han ikke aksepterer meg på et så grunnleggende måte, men jeg får ingen respons på det annet enn nedvurdering osv. Jeg får heller ingen respons når jeg ber om at vi går til samtaler med psykolog el. Han synes jeg maser. Jeg tror også han synes psykisk sykdom er skamfullt. Nå er jeg nærmest bitter og har gitt opp å kommunisere med han. Jeg synes det er under min verdighet å bli behandlet slik. Jeg tenker stadig på skilsmisse, men vi har to små barn. Jeg er redd for hva han kan gjøre mht barnefordeling pga min sykdom, men også redd for at jeg nå ikke er sterk nok til å stå gjennom en skilsmisse hvis han slipper løs all sin smålighet og sinne. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men føler at jeg går litt i stå over dette. Jeg bruke all min tid og krefter til utdanning og barna, og unngår åpen konflikt.

–Rodeo girl

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Det er imponerende at du gjennom hardt arbeid og tilrettelegging fra trygdekontor og NAV er i gang med utdanning. Samtidig arbeider du deg gjennom behandling og medisinering for å takle din tendens til depresjon på en bedre måte. Denne innsatsen for din egen helse, din livskvalitet og mor står det stor respekt av! Når vi er syke, langt nede eller bare litt pjuske trenger vi omsorg og forståelse fra våre nærmeste. Variasjonen på hvordan partnere reagerer på psykisk sykdom er stor. Måten du beskriver at din mann takler din situasjon på er slett ikke uvanlig. Det krever en god blanding av empati, tålmodighet og forståelse for å bli med deg på "innsiden" og kjenne hvordan du har det og hvordan det er godt for deg å bli behandlet. Det kan være vanskelig nok med en influensa og enda mer krevende med en tilbakevendende tilstand. Det høres ut som du har forsøkt på ulike måter å kommunisere om din sykdom og jeg forstår at du er skuffet og nærmest bitter over manglende forståelse og omsorg. Det høres også ut som at livet ditt nå ikke har plass og krefter til alt en skilsmisse krever og det er bra at du er realistisk og ser at sannsynligvis ikke er et alternativ på noen år enda. Kanskje når barna er litt større og du har en tryggere økonomisk plattform og enda mer styrke i deg selv. Den strategien du har valgt høres klok ut - fokus for deg nå er utdanning og barn og det å unngå konflikter med din mann. Det kan ligge videre utvikling for deg i å erkjenne, ta inn og akseptere at han ikke evner å gi deg mer, at det er sånn han er og kommer til å være. Det kan hjelpe deg til ikke å sløse bort tid og energi på å ønske at han reagerte annerledes i mange situasjoner. Det kan gjøre deg enda sterkere fordi du bli helt selvhjulpen. Det er selvsagt tungt og samtidig enslags sorgarbeid - men frigjørende.

– Toril Hepsø, familieterapeut

Publisert: 2007.10.28 15:23