Velg forum:

Spør legen: Hvordan får jeg ham tilbake?

Hvordan får jeg ham tilbake?

Min kjæreste gjennom de siste tre årene slo opp for to uker siden, og jeg sitter her og kan ikke tro det som har skjedd da jeg trodde det skulle bli oss to for evig og alltid.

Vi har nettopp hatt en lang periode fra hverandre der jeg var den som reiste. Dette var noe jeg måtte gjøre på grunn av skole, og jeg hadde ikke lyst til å dra, selv om jeg håpet det skulle bli spennende. Ting gikk ikke slik jeg håpet, veldig mye gikk galt og jeg har vært svært ensom og litt deprimert gjennom hele oppholdet som varte i seks måneder. Han var en fantastisk støtte for meg både før jeg dro (oppmuntring) og gjennom hele oppholdet, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det uten ham.

Da jeg kom hjem stoppet heller ikke problemene, og jeg var så bekymret at jeg var fysisk syk. Han var fortsatt der for meg, sa at dette skulle vi ordne sammen, at mine problemer også var hans og at vi var sammen om dette. Dette har bare gjort meg mer sikker på at det var oss to, at forholdet vårt var sterkt og stabilt, at vi kunne være der for hverandre når ting er vanskelig.

Plutselig, bare tre uker at jeg kom tilbake finner han ut at vi må gjøre det slutt. Jeg hadde fått bekymringene litt på avstand innen denne tiden og dette kom like etter en diskusjon om prevensjon, barn og framtid. Selv om vi har vært sammen i tre år har vi ennå ikke bodd sammen. Jeg har alltid vært mer klar for det enn han og vet han har følt seg presset av dette, selv om jeg ikke bevisst har presset ham, men sagt at jeg tror det blir fint den dagen vi flytter sammen.

Like etter jeg kom hjem sa han også at han begynte å ha lyst til å flytte sammen med meg. Denne kommentaren kom helt uoppfordret, og jeg var i lykkerus! Så et par uker etterpå er alt snudd på hodet, og etter en lang diskusjon sier han at han vil gjøre det slutt fordi vi ønsker ulike ting for fremtiden (noe som egentlig ikke er sant, vi ønsker det samme det er bare det at jeg kan sette det inn i tidsrammer og han kan ikke/vil ikke det… men jeg er villig til å vente på ham).

Jeg blir fullstendig sjokkert, spør om han bare har bestemt det uten videre, om han er sikker, om vi ikke kan prøve. Han sier etter hvert at han ikke er sikker og at han vil prøve. Så går det ei uke og han gjør det slutt. Han sier han ikke orker mer, orker ikke lyve for seg selv og meg lenger. Han sier han elsker meg, at jeg har alle kvalitetene han ønsker i en partner, at jeg er en fantastisk person, men at han ikke har noe håp for oss lenger. Tror ikke det kommer til å fungere.

Jeg er fullstendig matt, sjokkert og knust. Jeg prøver å spørre hvorfor han ikke tror det kommer til å fungere og han svarer bare: fordi han har følt det sånn før. Hva slags svar er det? Plutselig sier han at han også tenkte at ting ikke fungerte før jeg dro til utlandet. Jeg kan ikke tro det, da jeg husker den siste tiden før jeg dro som spesielt fin. Han sier han tenkte det var greit at jeg dro fordi han da skulle finne ut av sine følelser for meg. Det gikk forsåvidt greit mens jeg var borte, men at etter at jeg kom tilbake føler han at noe er feil igjen og at han orker ikke dette lenger.

Jeg skjønner ingen ting. Jeg vet vi har hatt våre diskusjoner etter at jeg kom tilbake, men jeg anser dette som filleting, uviktige ting som mennesker i forhold ofte kan bli irriterte på hverandre for, så jeg trodde alt var bra. Det som sårer meg sinnsykt mye er at han på et eller annet tidspunkt bestemte seg for at jeg ikke var en del av forholdet mer, at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt. Jeg synes ikke et tre år langt forhold er noe man kaster bort på denne måten, og at det bør være mulig å jobbe med ting. Jeg føler han tok fra meg/oss denne muligheten siden han ikke en gang sa noe om at det var et problem før han plutselig gjorde det slutt.

Jeg har store problemer med å akseptere dette. Han sier han innser at dette var en feil av ham, men at nå er det for seint!!! Og det sjokkerer meg stort fordi vi alltid har kunnet snakke om vanskelige ting i forholdet, og nå er det plutselig en stor ting han har holdt skjult, faktisk siden januar… Jeg føler nesten jeg har levd på en stor løgn det siste halvåret. Før jeg dro snakket vi om hvordan det ville gå med oss, og jeg ga uttrykk for at jeg var veldig redd at noe skulle forandres mellom oss mens jeg var borte og at ting skulle gå galt når jeg kom tilbake. Jeg synes jeg ga ham en stor mulighet til å lufte sin usikkerhet her, men i stedet holdt han rundt meg kysset meg og sa at alt ville gå bra. Nå sier han at han ikke klarte si annet på det tidspunktet, for jeg var jo så nervøs for å reise, og han var jo ennå ikke sikker på dette tidspunktet.

Da han gjorde det slutt sa han at han ikke ville at vi skulle ha kontakt på ei stund, noe som jeg ville kjempe hardt for å holde. Likevel ringte han meg neste kveld og sa at han var usikker på om det var riktig å slå opp, at han savnet meg og elsket meg, noe som selvsagt ga meg håp. Så gikk det et par dager igjen før jeg møtte ham (på grunn av felles fritidsaktivitet). Han sa han fortsatt ikke visste mer, at han syntes det var vondt og vanskelig og så kysset han meg. Det samme skjedde noen dager etter dette igjen og da jeg spurte hvorfor han kysser meg sier han; fordi du er vakker.

Dagen etter det siste kysset krevde jeg å møte ham. Jeg mente vi kunne bare møtes uten å snakke om ting så lenge han ikke visste mer, men når vi treffes sier han at han har på følelsen at jeg går og venter på noe som ikke kommer til å skje… at han fortsatt ikke er sikker på at det er riktig avgjørelse at det er slutt, men han tror at den er mer riktig enn gal. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne fortsette livet uten ham og han ender til slutt med å si noe som om at: hvis jeg virkelig vil kan vi være sammen fordi han elsker meg og fordi han synes synd på meg, men at jeg må vite at han ikke har noe håp for oss lenger…

Noen dager senere kommer han med kommentaren at han ikke er forelsket i meg lenger. Dette mener han å ha funnet ut uka etter at han gjorde det slutt. Jeg prøver å forklare han at den forelska-følelsen ikke er noe som alltid vil være der. Selv har jeg ikke følt den siden i fjor sommer (som var også da han følte den sist gang), men at den har kommet tilbake nå da jeg kom tilbake. Og jeg mener at denne følelsen er noe som kommer og går etter at ny-forelskafølelsen har lagt seg.

Jeg skjønner at vi var på to ulike steder som gjør det vanskeligere der jeg er litt forelska igjen og han er bare usikker, men likevel... Jeg føler at hele livet mitt har rast sammen fordi jeg har gått et halvt år og gleda meg til å være sammen med ham igjen, og vi har allerede lagt så mange planer sammen bare på den tida etter jeg kom hjem. Når jeg spør om hvorfor han gjorde det, sier han bare at han gjorde det fordi han hadde lyst til å ha lyst til å gjøre disse tingene, på samme måte som han hadde lyst til å ha lyst til å flytte sammen.

I helga var vi på konsert sammen, som var en av de tingene vi hadde planlagt sammen og sammen med andre venner. Jeg sier til ham at jeg synes det er vanskelig å skulle være der uten å være fysisk og han svarer at vi må bare prøve å komme oss gjennom kvelden uten å være det. Men et stykke ut i konserten begynner han å ta meg på armen, stryke meg på ryggen og så videre og etter hvert vil han også holde handa mi. Jeg begriper ikke hva jeg skal gjøre. Jeg synes både øynene hans og kroppsspråket hans sier at han vil være sammen med meg, men så sier han at han ikke kan. Jeg blir så forvirret, og alt jeg ønsker er å være sammen med ham fordi jeg vet vi er en bra match (jeg har sammenligningsgrunnlag da jeg tidligere hadde samboer i 4 år, han har ikke like mye å sammenligne med).

Hvordan skal jeg få ham tilbake? Er redd det er jeg som har ødelagt siden jeg har vært så trist det siste halvåret, at jeg har brukt ham opp og så elsket ham for mye. Har prøvd å forklare ham at jeg ikke har vært meg selv mens jeg var borte, og spesielt etter jeg kom hjem. Jeg er vanligvis ikke så tung til sinns, men opplevelsen jeg hadde har vært psykisk tung. Han sier det ikke har noe med humøret mitt å gjør, men likevel er jeg redd.

Jeg prøver å gi ham avstand i håp om at han skal skifte mening, men samtidig skjærer det i hjertet å ikke høre fra ham i dagesvis. Jeg er redd at jo lengre tid han har fra meg, desto sikrere blir han på at det er riktig avgjørelse. Samtidig som jeg er så vant til å ha ham der at jeg savner ham uten stans. Til og med vennene hans sier han savner meg og elsker meg, og enkelte ganger når vi har snakket på telefonen bare gråter han. Jeg vet han har press på jobb samtidig som han har ei lei familiehistorie med skillsmisse og mye tull, men han hevder dette ikke har noe med saken å gjøre.

Jeg er redd den vanskelige følelsen han går og kjenner på har med en skyldfølelse han har båret på fordi han hele tiden har visst at jeg har vært mer klar for neste skritt enn han selv. Og han sier han forventer det samme av seg selv, men han har bare ikke lyst.

Beklager langt og rotete brev, men jeg er så fortvilet. Håper du har noen gode råd for hvordan jeg kan få ham tilbake (eventuelt komme over dette). Jeg føler det er vanskelig å ikke håpe så lenge han sender så blandede signaler, eller er dette normal oppførsel for en som virkelig vil at det skal være slutt? Dette går på helsa løs, jeg er nummen og hjertet mitt raser av sted uten stans. I kveld var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil, og jeg tok meg selv i å tenke at det kanskje hadde vært like greit om den hadde truffet meg.

Føles ikke bra å leve nå, men samtidig har jeg jo fortsatt håp for oss. Vær så snill å kom med noen gode råd.

–knust hjerte

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Kjærlighetssorg er veldig vondt og preger hele livet en periode. Det høres heller ikke ut som du har vært forberedt på at han kunne gjøre det slutt nå, da kommer overraskelsen i tillegg. Selvfølgelig burde han ha snakket med deg om sin usikkerhet på forholdet, samtidig er det veldig vanskelig å gjøre nettopp det av mange ulike grunner.

Adferden hans virker usikker, inni ham pendler følelsene. Han ønsker i et øyeblikk å kysse deg, for i neste øyeblikk å påpeke at det er slutt for alltid mellom dere. Prosessen rundt et brudd er ofte "pendelaktig", og i tillegg er man ofte ustabil følelsesmessig, derfor kan ulike signaler gis. Det er veldig smertefullt for deg som håper og ønsker et fortsatt forhold, og bruddet blir på en måte satt på vent.

Jeg tror det klokeste du kan gjøre er å akseptere at han ikke ønsker et fortsatt forhold med deg. Når du aksepterer bruddet setter du både ham og deg fri. Et videre forhold mellom dere må baseres på en ny forståelse og gjennomgang av dette med fremtiden og ditt humør; en ny opplevelse av at noe er endret, at tilstrekkelig lyst og engasjement melder seg hos ham. Mulig at han bedre kan se andre kvaliteter ved deg når du aksepterer bruddet og ikke bare viser ham at du lider.

Snakk heller med andre enn ham om hvor vondt det er, og orienter deg mot et liv som singel. På veien dit kan det være at dere møtes og opplever noe eller snakker dere frem til noe som endrer hans ønske og får opp hans kjærlighet for deg. Du fortjener en mann som virkelig elsker deg og er trygg på det!