Velg forum:

Spør legen: Samboer lever sitt eget liv

Samboer lever sitt eget liv

Hei. Jeg og samboeren min (som begge er i midten av 30-årene) ble foreldre til en gutt i fjor. Min samboer har et barn i tenårene fra et tidligere forhold som er hos oss annenhver uke. Vi har slitt med forholdet vårt mer eller mindre siden sønnen vår ble født, hvor mye av problemene våre dreier seg om min samboers prioriteringer. Han fyller kveldene sine med trening, og jeg blir sittende mye alene med både eget og hans barn. Vi finner på lite ting felles, fordi vi dessverre ikke har så mange felles interesser.

Jeg synes vi kommuniserer meget dårlig, og derfor meldte jeg oss på et parkurs for førstegangsforeldre i regi av kommunen (går over en lørdag). Dette ble ikke særlig godt mottatt, og min samboer sørget derfor raskt for å fylle opp denne lørdagen med fotballkamp og utekveld med gutta (alle hans kamerater er mer eller mindre single alenepappaer). Jeg fikk også klar beskjed om at han ikke hadde noe ønske om å gå på kurs eller til familieterapeut.

Så nå er jeg ganske oppgitt. Jeg har innsett for lenge siden at vi ikke klarer å få forholdet vårt på "rett kjøl" uten profesjonell hjelp. Jeg har mest lyst til å ta med meg sønnen vår og flytte ut, men jeg har ikke lyst til å gi opp forholdet sånn helt uten videre heller.

Hva skal jeg gjøre; true ham med at jeg flytter hvis han ikke blir med, eller "lure" ham med til en familierådgiver? Tror ikke det er noen andre alternativer, synes jeg har forsøkt alt annet.

–Snart alenemor?

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Det å få barn krever en omlegging av fritiden og det kan ofte bli en belastning på parforholdet. For å få til overgangen fra en barnløs tilværelse til å ha ansvar for et lite barn er det nødvendig å endre seg, hver for seg og sammen. Det er viktig å samsnakke om endringer, ønsker, hva dere frykter og hva som er bra. Jeg skjønner veldig godt at du savner noen slike samtaler med din samboer. Det høres ut som om han lever videre som før og regner med at du ordner opp og at det er greit for deg.

Det er få som reagerer positivt på å bli påmeldt et eller annet av sin partner, uten å bli spurt først. Viktig at du forteller ham at du ønsker å snakke om hvordan du har det i forholdet, og at du tror dere kommer lengst ved å snakke med en 3. part. Hvis han absolutt ikke vil, er det bedre at du ber om en time for å snakke med ham om livet etter at babyen ble født. Høres lurt å foreslå noe konkret dere skal gjøre sammen, en fast parkveld f.eks. og at du har en fast kveld hvor du går ut med venninner eller trener eller bare går en tur, slik at han blir vant til å ta ansvar regelmessig hjemme på kveldstid.

En del mennesker er redd for at livet skal være "slutt" når de får barn og fortsetter krampaktiv sine aktiviteter. Det å snakke om dette uten å bli for anklagende kan fungere. Noen partnere skjønner faktisk ikke alvoret før den andre begynner å snakke om brudd på en realistisk måte, med tyngde og alvor. Veldig leit å ikke nå frem på en annen måte, men det er helt nødvendig for deg å få ham i tale og justere forholdet så det blir bedre for deg. Kanskje du må sette alt på spissen for at han skal forstå at noe må man faktisk snakke om i et forhold for at det skal både vare og leve.