Spør legen: Konflikt steforelder og barn

Konflikt steforelder og barn

Jeg er en kvinne som akkurat har flyttet sammen med min kjæreste etter å ha vært sammen i 8 år. Min sønn på 13 år bor sammen med oss, mens min partner ikke har barn samt alltid har bodd alene. Det oppstår til tider en del konflikter mellom oss pga. uenighet i forhold til min sønn. Jeg synes min samboer hele tiden er "ute etter" min sønn fordi han gjør ting anderledes enn det min samboer mener er riktig. Det meste er bagateller, men mange nok av de gjør at det blir stort i lengden.

Han er litt "etter" meg også, men det sårer meg ekstra når det går på min sønn fordi jeg da føler at jeg har mislyktes i oppdragelsen av han. Dette gjør at jeg hele tiden er på vakt for å unngå at min sønn gjør/ikke gjør de tingene som forventes/mislikes av min samboer.

Jeg synes det er vanskelig å ta dette opp med min samboer fordi det da som regel utvikler seg til en stor krangel, og jeg har mistet troen på at det jeg mener er riktig. Jeg synes min samboer har alt for store krav og tenker at har man alltid bodd alene er det kanskje ikke lett å akseptere at andre har andre rutiner som er like riktige.

Min samboer irriterer seg også lett over andre personer som har ulike være/gjøremåter enn det som anses som riktig i hans øyne. Min sønn er en stille og rolig gutt, og jeg vil si han er en helt vanlig tenåring. Jeg er veldig glad i min samboer og ønsker at forholdet skal vare, men disse tingene tærer en del på mine følelser. Er det noen som har opplevd det samme, eller har noen gode råd å komme med?

–Selma

Toril Hepsø, familieterapeut svarer:

Din erfaring deles av veldig mange som flytter sammen i en såkaldt "nyfamilie". Det du beskriver skjer dessverre veldig ofte, også når begge parter bringer barn inn. Det viser seg at forståelsen og sympatien for egne barn er større enn den andres barn og toleransen for egne barns oppførsel er høyere enn for den andres. Dette går gjerne, som du skriver, på bagateller, men det skaper dårlig stemning hos de voksne og påvirker også barna som lett merker irritasjon fra voksne og uenigheten.

Det er klokt av dere å ha ventet lenge med å flytte sammen. Etter 8 år kjenner dere hverandre godt og har vært gjennom vanskelige ting tidligere. I forhold til din sønns alder er det gjerne en vanskelig alder å leve nær barna. Selv om din sønn er stille og rolig, så er det løsrivelse, diskusjoner og utprøvinger som preger alderen og det kan lett virke på andre som uoppdragent og irriterende. Det er viktig at du tar en prat med din samboer om dette, men gjør det en kveld dere er alene hjemme og det er god stemning mellom dere. Ikke ta det opp ut fra et konkret eksempel, da vil han lett føle seg kritisert og ta igjen med deg, slik at det blir en vanlig krangel ut av det.

Det kan hjelpe din samboer at du innleder samtalen med å si noe om at dette ikke er ment som kritikk av ham, men at du ber om tid til å fortelle ham om noe som er vanskelig for deg. Det du må formidle, uten å bli anklagende i stemmen, er at det fungerer dårlig for deg at dere to ser så forskjellig på endel ting angående din sønn og invitere ham til å finne en annen måte å gjøre det på i det daglige.

Fortell også at det sliter så mye på deg at det også påvirker dine følelser for ham. Det er ikke noen trussel, men nødvendig å fortelle det så direkte for at han skal forstå. En slik samtale kan lett falle ut i beskyldninger fra begge parter og du må passe på å stoppe dersom dette skjer. Du må minne ham på at du tar opp dette fordi du elsker ham og vil leve godt sammen med ham.

Det høres ut som din samboer trenger å høre mer om hva slags mamma du ønsker å være og hvordan du vil ha det med din sønn, og det er helt nødvendig at han aksepterer det. Jeg vil også utfordre deg til å åpne opp for hans bidrag, så han kan kjenne at han har en rolle og hører til i nyfamilien.

– Toril Hepsø, familieterapeut

Publisert: 2007.09.12 10:35