Spør legen: Døende forhold - ubalanse i forventninger og behov

Døende forhold - ubalanse i forventninger og behov

Det er en absurd situasjon å være i; å føle at man ønsker seg desperat ut av et ekteskap, der tilsynelatende alt er harmonisk. Tilsynelatende. Det er ikke alltid de store kranglene som er utløsende har jeg skjønt. Sakte, men sikkert har jeg mistet følelsene for ham, og nå begynner også respekten for ham å dale. Han har ikke gjort mye for å verken fortjene eller forhindre det; han er vel egentlig den samme som for ti år siden (der ligger nok også kjernen til problemet, for jeg er ikke den samme som for ti år siden), jeg har gjort noe for å forebygge uten særlig respons eller resultat. Det er som sagt udramatisk, i den forstand at vi omgås høflig og til tider kjærlig (selv om det etter hvert er mekanisk og vanepreget), vi løser hverdagen bra, han bidrar og er opptatt av våre barn, jobber, klager lite, er rolig og snill. Jeg er mer energisk, søker nye impulser, uredd, analytisk, og krever sånn sett mer av mine omgivelser. Dette er jo karaktertrekk vi har hatt hele tiden, men årene har gjort dem sterkere; han er mer og mer passiv og tilfreds med tryggheten og forutsigbarheten, mens jeg opplever det som den ultimate måten å visne og kaste bort tiden på. Ikke at det skal skje noe hele tiden, men jeg vil ha noe ut av livet; jeg er ikke "i mål" nå som barn, hus og jobb er på plass, det må jo fortsatt være rom for å gå i dybden, få dypere relasjoner til sin ektefelle, til andre mennesker, utforske hverandre, verden.....dette er så fattig. Og han er så avskrekkende fornøyd med akkurat det! Dette gjør at jeg blir helt matt, og ser på ham med dalende respekt, ovenfra og ned, med overbærenhet...alle mulige følelser jeg ikke ønsker å nære til denne snille mannen jeg er gift med. Jeg føler det ofte som om jeg voksenpersonen, mens han ikke er det. Det er liksom ikke noe igjen av det å være likeverdige partnere; Jeg tar avgjørelser, er løsningsorientert, sterk; han bekymrer seg, venter, er passiv. Men snill. sukk. I perioder da livet mitt har bydd på utfordringer, helsemessig eller av praktisk art, har jeg ikke sett hans omsorg eller støtte som jeg hadde håpet fra en partner. Heller en unnvikende holdning " jeg venter og ser hva som skjer"....Han har innrømmet at han har vært takknemmelig for at jeg har hatt min mor å snakke med om slik saker. Vi kommer fra samme sted, så vi er sånn sett på samme plan, men har ulik grad og type utdannelse, og dette bidrar nok også til at vi har utviklet oss ulikt. Jeg i en mer akademisk og intellektuell retning, han i en mer praktisk og matriell retning. Jeg har ingen ambisjoner om å prøve å forandre ham. Så er det sagt. Ikke tvinge ham til å prestere noe som ikke er naturlig for ham. Men jeg hadde håpet å vekke noe hos ham; et savn, og en erkjennelse, eller gjenkjennelse. Det har ikke skjedd. Jeg ser at vi er helt forskjellige, og har forskjellige behov og forventninger. Jeg ser at jeg ikke kan leve slik i lengden; jeg blir irritabel og stygg mot ham. Han forstår ikke; prøver å stadig å tilfredsstille meg, tilfredsstille noe han aldri har savnet selv (umulig), og er klønete i sine forsøk. Det gjør alt bare verre. Jeg sier han ikke skal gjøre det; at han er en fin person som han er; at jeg bare ser at vi har grunnleggende forskjellige personligheter, at dette er ikke en kritikk rettet mot ham. Men det såre er selvfølgelig at han ikke ser problemet. Han er tilfreds med lite. Og føler seg dum, dumpet, utilstrekkelig. Han elsker meg, sier han. jeg tillater meg å tvile; jeg opplever ikke at han er interessert i MEG eller OSS, men veldig happy med situasjonen, med å ha en bra kone, barn hus..... det er overfladisk. Jeg vil ha mye. Mer enn han kan gi. Jeg her fått et voldsomt tilsig av disse følelsene det siste halve året; det er vanskelig å snu nå som det først går opp for meg hvordan dynamikken vår er. Jeg har hatt kriser før, men ikke kommet til denne graden av erkjennelse, og derfor heller ikke mistet håp. Men det gjør jeg nå. Jeg kan ikke si at jeg ser noen fremtid for oss, i alle fall ikke en god. Jeg har så vondt av ham, og det føles absurd i seg selv å ville skilles fra noen man føler så mye empati for og ikke unner noen problemer.

–fresana

Solveig Vennesland, Familierådgiver svarer:

Kjære deg! Jeg har lest brevet ditt flere ganger for riktig å få med meg alt. Det gjør også veldig inntrykk å få innblikk i hvilket dilemma du står i. På den ene siden se du ikke noe håp om bedring og en felles fremtid med mannen din. På den andre siden føles det absurd å utsette den samme mannen for smerter og sorg.

Men det er vel kjernen i problemstillingen din, og som jeg snakker om ofte til par med liknende utfordringer. Man vil ikke såre, men gjør det likevel.

Kjærligheten er en skjør skapning, men den kan også være sterk som fjell. Og for to som finner kjemien og utvikler hverandre positivt blir samholdet rene eventyret. Men der er altså ikke dere.

Det er jo bare du selv som kan ta beslutningen, enten være eller gå. Men min reaksjon på ditt brev er at parforholdet virker temmelig ferdig fra din side. Du er sugen på mye mer og dypere kontakt enn han kan gi deg.

Å skilles er vondt for nesten alle som har levd sammen over flere år. Likevel er min erfaring at det er galt å la være å gå når alt kjennes galt, bare for å ikke såre ham. Hvis du blir værende i forholdet, er jeg redd for at du vil kunne sette denne overskriften over livet ditt: å holde ut!

Jeg tror ikke mennesker skal dra strikken så langt at det går på helsa løs å leve under samme tak med en partner man ikke lenger har kjæresteinteresser for. Foreldre kan man være på hvert sitt sted. Dessuten tror jeg ikke det er ditt ansvar å sørge for hans helse. Det må han ta selv, selv om det gir deg dårlig samvittighet.

Det beste du nå kan gjøre, slik jeg forstår saken, er å informere mannen din om dine vurderinger. Vær like tydelig som du er her, og bruk nok tid til å forklare deg. Det hjelper på sikt å forstå hvorfor det går mot et brudd. For livet går alltid videre. De som ikke forstår, må slite med uvitenheten i tilegg. Det blir dobbelt slit.

Solveig

– Solveig Vennesland, Familierådgiver

Publisert: 2007.05.24 13:33