Spør legen: hvor mye ofrer man for ekteskapet?

hvor mye ofrer man for ekteskapet?

Jeg visste at jeg kanskje ikke giftet meg med mitt livs største kjærlighet. Men vi har jo det bra sammen, selvom det fra min side kanskje ikke er de helt store kriblingene. Men dette var jeg klar over, og trodde det ville bli bedre etterhvert. For mannen min er verdens snilleste og vi har to barn på 5 og 3 år. Vi har også et hus sammen. Men det er liksom noe som mangler.

Før jeg ble sammen med mannen min ble jeg dumpet av det jeg vil karaktrisere som mitt livs kjærlighet....(8 år siden) Han har angret på dette lenge, og grunnen til at han gjorde det slutt var for at han syntes jeg var for ung til å etablere meg osv.... (6 års forskjell) Jeg har hatt sporadisk kontakt med han , og hver gang har jeg tatt meg hardt sammen for å ikke dra til han...

Så i går fikk jeg meldingene, og grunnene til at jeg ikke har sovet i natt... Han sier han kommer alltid til å elske meg, han skal gjøre meg lykkeligst i verden, han har angret på avgjørelsen sin hver dag, og jeg vet han mener dette.... Han gråter når han vet hva slags idiot han var.. Og vi hadde det veldig bra sammen.. og jeg kjenner jeg får hjerteklapp av å snakke om og med han.. Jeg har møtt han et par ganger, men aldri har vi pratet om slikt, burde jeg møte han?

Men så kommer det store spørsmålet... Hva gjør jeg nå? Risikerer jeg et brukbart ekteskap på noe usikkert? Prøver jeg ut først? Jeg føler meg utro bare å tenke dette, så samvittigheten min er med meg her... Skal jeg nevne dette for min mann??? Jeg ønsker ikke å såre noen , så da bør jeg vel blir i ekteskapet. Men jeg lurer på hvor mye jeg skal tenke på seg selv i slike tilfeller? Skal jeg tenke på min familie som er så glade i min mann og som aldri vi tilgi meg hvis jeg går fra han? Så tenker jeg på at barna begynner på skole snart og jeg vil jo ikke at de skal ha skilte foreldre, men er det nok??

Hjelp meg... For de som lurer er jeg 28 år

–ltf

Solveig Vennesland, Familierådgiver svarer:

Hvis ekteskapet har overskriften "holde ut",er det neppe nok til å bli fornøyd og lykkelig med dine tre liv, famlielivet, ditt eget liv og parlivet. Men slik jeg oppfatter deg, er du tilfreds med mye, både med mann og barn, selv om du sier at det er noe som mangler. Det er vel dette ekstra med intimtet mellom dere to samlivspartnere, lidenskapen som mangler.

Jeg forstår dilemmaet ditt, for det er jo ikke en hvilken som helst mann du tenker på, det er eksen din. Du kjenner ham. Dessuten er det utrolig oppmuntrende og bli bekreftet slik eksen gjør overfor deg nå.

Det du imidlertid ikke kjenner til med eksen er hvordan han er å leve med nå 8 år etterpå, og hvordan han ville være som far og husfar i familien?

Jeg tror du må innse at det vil være en risiko å vrake mannen din til fordel for eksen, nettopp av de grunnene som nevnt over, og at følgene av et brudd kan ramme hardere enn du antar nå. Et brudd innebærer alltid sorg og sår, det slipper ingen unna, men det kan leges hvis dere som foreldre kan samarbeide etter bruddet.

I første omgang vil jeg forelså at du forsøker å kutte ut eksen til fordel for en "oppgradering" av ditt parforhold nå. Etter 2 barn og med travle dager, vil de fleste i din livsfase føle savn av nærhet og voksenfellesskap. Har du prøvd å sette fokus på dere to ektefeller og finne tid til mer nærhet med ham, uten barn? Forsøk det!

Hvis du vil gi ekteskapet ditt en sjanse, må du be eksen slutte å bekrefte deg og ha kontakt. Det blir dobbeltkjør og gir bare mer tvil for hvem du skal velge.

– Solveig Vennesland, Familierådgiver

Publisert: 2006.01.03 16:51