Det er helt sant!...
Det er helt sant!...
Alle barn lyver fra tid til annen. Man kan til og med si at det å ha et noe omtrentlig forhold til realitetene er noe som hører barndommen til. Men hva gjør vi når vi tar barnet i å lyve?Av Elisabeth Endsjø [29.05.2008 10:39]
Å fare med løgn er en universell form for atferd, som normalt tar til når vi er tre til fire år gamle. Vi kan både mislike det og finne det direkte forkastelig, men ifølge fagfolk er det å lyve en helt naturlig del av et barns utvikling. På sett og vis kan faktisk det å lyve sidestilles med å gå inn i en fantasiverden, dvs. å leke. Og leker man, er alt lov – grensene for fantasi og virkelighet opphører.Sant vs. usant – en voksenkategori
I et barns bevisshet er alt mulig, og kategoriene ”sant” eller ”usant” eksisterer rett og slett ikke i samme grad som hos voksne. Barnet forgaper seg i sine ønsker og forestillinger og det er som om de lover og regler vi voksne opererer med når det gjelder realitetene ikke finnes. Men det interessante er, at selv om barn vet med seg selv at det er galt å lyve, så fortsetter de å snakke usant. Og hvorfor gjør de det? Fordi de gjerne vil behage sine medmennesker – ikke minst oss voksne... Spør vi andre voksne hva som er grunnen til at de tyr til både hvite og andre løgner, er vel helst årsaken den samme, så denne mekanismen burde vi både kjenne og skjønne. Verdsett innrømmelser
Hva bør vi så gjøre når vi tar barnet i å fare med usannheter og vil realitetsorientere (les: irettesette) det?:Ekspertenes råd lyder som følger:
- Påskjønn ærlighet: Når et barn gjør noe galt, f.eks. lyver og i ettertid innrømmer det, er det viktigere – og riktigere – å verdsette innrømmelsen enn å straffe overtrampet. Barnet vil på denne måten kunne lære at ærlighet er en kvalitet som virkelig verdsettes.
- Fokuser først og fremst på overtrampet som er begått. Har barnet f.eks. stjålet en leke, bør irettesettelsen først og fremst dreie seg om dette overtrampet. Nekter barnet å innrømme rampestreken, bør uærligheten være et tema for seg – på et noe senere tidspunkt.
- Ikke lag feller! Vi bør for all del unngå å lage ”feller” for barna, der vi skal teste ut deres grad av ærlighet. Vi kan komme til å føre dem inn i vanskelige sirkler der den ene løgnen tar den andre, fordi de ønsker å unngå ubehageligheter.
- Appeller til barnets rettferdighetssans, ønske om å samarbeide og behov for å bli likt. Mens barna er små kan man gjerne benytte seg av ”ytrestyrte” appeller, som: ”Jeg blir veldig glad hvis du snakker sant”. Eldre barn har bedre nytte av ”inderliggjorte” appeller som: ”Du blir mer fornøyd med deg selv hvis du unnlater å lyve”.
De samme ekspertene minner om at forskning viser at trusselen om straff ikke forhindrer barn i å lyve...
Kilde:www.psychologies.co.uk
