"Kvinner er i sitt vesen hysteriske"

"Kvinner er i sitt vesen hysteriske"

Hysteri anvendes ikke lenger som en diagnose, men brukes like fullt som en betegnelse på en type atferd som anses som unormal, upassende og ukontrollerbar eller på enkelte tilstander der legen ikke finner noe objektivt. Men det er ikke lenge siden hysteri var en utbredt diagnose i psykiatrien.

Av Elisabeth Endsjø [17.06.2007 12:09]

Hysteri (av gresk hysteraos = livmor) er en av de eldste lidelser som er beskrevet i den medisinske historie. Idéhistorikeren Hilde Bondevik har i sitt nylig fremlagte doktorgradsarbeid undersøkt hysteriets vesen og anvendelsen av hysteridiagnosen i siste halvdel av 1800-tallet. Den gang var hysteri å regne både som en motediagnose og det Bondevik betegner som en kulturdiagnose. Hysteri lar seg imidlertid ikke uten videre ”artsbestemme”:

— Noe av det som er typisk for hysteri, er at det fremstår som en diagnose med et omfattende symptombilde og en uklar etiologi (opphav), men også som en lidelse, en atferdsbetegnelse og en metafor, hevder Bondevik.

Hun sier også at skillene mellom hysteri som diagnose, betegnelse på en type atferd og som metafor glir over i hverandre. At hysteriet i sitt vesen er nærmest uløselig knyttet til kvinnekjønnet, er en kjennsgjerning.

Orden vs. uorden

Hippokrates (ca. år 400 f.Kr), som regnes som den moderne medisinens far, anvendte betegnelsen hysteri ettersom han mente årsakene til tilstanden var livmorens vandring omkring i kroppen. Denne betegnelsen holdt seg gjennom middelalderen, og ble også anvendt av psykiatere på 1800-tallet, da interessen for hysteriet var svært omfattende innen psykiatrien.

Tilstander som faller inn under det man i våre dager ofte kaller psykosomatiske tilstander er blitt betegnet med en rekke navn gjennom tidene – deriblant hysteri. En psykosomatisk lidelse kjennetegnes ved at en person gjentatte ganger oppsøker lege for kroppslige plager og ber om medisinsk utredning – dette til tross for at legen ikke finner at noe er galt kroppslig sett, og forsikrer pasienten om dette.

Leger har et iboende ønske om å ordne verden og henge den på greip, dvs. navngi plager og tilstander, og denne pasientgruppen utgjør derfor en utfordring for legestanden. Som lege Kirsti Malterud har uttrykt det:

— Vi medisinere tror gjerne at pasienters plager ikke representerer sykdom hvis vi ikke kan påvise det.

Det er kvinner som oftest har plager som ikke objektivt sett er påviselige, og en rekke undersøkelser viser at leger i større grad psykologiserer symptomer og plager hos kvinner enn hos menn. Ifølge Bondevik er det dessuten mye som tyder på at visse sykdommer som oppfattes som ”kvinnelige” opp gjennom historien også har bidratt – og bidrar – til dannelsen av mer generelle og kulturelle forestillinger om hva kvinnelighet er.

Potensielt hysteriske

Opp gjennom tidene har hysteri gjerne framstått som en metafor for kvinnelighet, og det er ifølge idéhistorikeren nærmest umulig å snakke om hysteri uten å snakke om kjønn: ”Hysteri er historisk, kulturelt og etymologisk nært forbundet med kvinnen, den kvinnelige kroppen og den kvinnelige seksualiteten til tross for at det også finnes mannlig hysteri. Hysteri ble først og fremst oppfattet som en kvinnesykdom av legene så vel som i kulturen forøvrig.

— Forestillingene om kvinnelighet og mannlighet har en stor betydning for konstruksjonen av hysteri. Gjennom store deler av 1800-tallet kan man se en tendens til at kvinnens og mannens nervesystem og muskelsystem – to systemer kjønnene har felles – henholdsvis femininiseres og maskuliniseres, og det inngår i konstruksjonen av hysteri. Kvinner er potensielt hysteriske, og hysteriet er kvinnelig. Eksistensen av mannlige hysterikere rokker bare delvis ved slike oppfatninger. I deler av den fagmedisinske litteraturen fremstilles kvinner som skjørere, mer sensible, mer emosjonelle og lett påvirkelige, og derfor mer utsatt for å rammes av hysteri. Enkelte knytter dessuten an til forklaringer som inkluderer mer psykososiale forhold som kvinnens marginale situasjon, innestegningen av henne i trange normer og roller.

Kulturdiagnose

Ifølge Bondevik er hysteridiagnosen, slik den ble brukt på 1800-tallet, også å betrakte som en kulturdiagnose: Dette innebærer at den anvendes ofte i en bestemt periode, og på samme tid evner å si mye om det samfunnet den opptrer i. Ethvert samfunn har normer for hva en kvinne bør – og skal være, og det sier seg selv at det ikke skal så mye til før kulturelle normer kan komme i konflikt med kvinnens egne ønsker og behov. Her finnes også en ”sykeliggjørende” vekselvirkning:

— Det å bryte med denne typen normer kan oppfattes som avvik og sykelig på den ene siden, samtidig som slike normer, koder, forventninger og press vil kunne bidra til sykdom. Når kulturens normer virker begrensende og i konflikt med individuell atferd og ønsker, oppstår spenningsforhold som kan ha bestemte konsekvenser. Kvinner, som menn, er personer og menneskelige skapninger som vil reagere på emosjonelle konflikter, fysisk og mentalt ubehag, traumer, skam, hjelpesløshet osv. på bestemte måter og med bestemte symptomer.

Inkarnasjonen av kvinnelighet

Bondevik beskriver i sin avhandling hvordan hysteri tidvis fremstår som selve ”inkarnasjonen på kvinnelighet”:

— I dette ligger en antagelse om at kvinner ut fra sin særegne biologi og psyke er disponert for hysteri, og at det i forestillingen om kvinnens ”vesen” ligger en mer eller mindre iboende hysterisk natur. Enkelte medisinere på slutten av 1800-tallet omtaler hysteri som en type forsterkning og også en overdrivelse av kvinnens antatt særskilte og feminine egenskaper og normer for kvinnelighet, mens andre vil knytte hysteri til et brudd med og avvik på normer for hva en kvinne bør og skal være. I Norge ble hysteri som diagnostisk term innført i statistikkene over norske asyl – Sindssykeasylene virksomhet – i 1884, og fjernet igjen i 1926, men hysteri har vært anvendt som diagnose både før og etter dette. Selv om hysteri ikke lenger opptrer som egen diagnostisk kategori i medisinen, assosieres hysteri fortsatt med en rekke andre mer eller mindre spesifiserte tilstander, deriblant kronisk tretthetssyndrom, fibromyalgi, somatiseringslidelse eller i forbindelse med psykosomatiske symptomer, samt diagnoser som konversjonslidelse og dissosiative tilstander, ifølge Bondevik.

Livmor på vidvanke

Hvis vi trekker hysterilinjen tilbake til antikken, og gir filosofen Platon rett, ser det i grunnen bare ut til å være en måte å få bukt med hysteriet på – nemlig et sødmefylt møte med en mann:

“Og i kvinner finnes det på grunn av nettopp det samme livmoren, eller maven som den kalles, som er et begjærlig dyr, opptatt av å lage barn. Når dette i lang tid ut over det vanlige tidsrom forblir uten frukt, blir det meget irritert og føres på vidvanke overalt gjennom kroppen […] det kaster kroppen ut i den ytterste usikkerhet og skaper alle slags andre typer sykdommer, helt til begjæret og kjærligheten mellom mann og kvinne bringer alt dette på plass igjen.”

Bare så vi har det på det rene...

Kilde:Intervju med idéhistoriker Hilde Bondevik