ADHD er ingen statisk sykdom

ADHD er ingen statisk sykdom

To nypubliserte, svenske studier har tatt for seg ADHD hos barn. Den ene konkluderer at ADHD er en sykdom som endrer seg med alderen, mens den andre viser at jenter med ADHD sliter mest sosialt.

Av Elisabeth Endsjø [14.05.2007 14:41]

Doktorand Karin Brocki viser med sin doktorgradsavhandling at ADHD er en sykdom som forandrer seg med alderen, og bør behandles deretter. Ifølge Brocki varierer nemlig de neuropsykolgiske forstyrrelsene som bidrar til de typiske ADHD-symptomene med barnets alder og utviklingsnivå. Nevropsykologien er den delen av det psykologien som omhandler sammenhenger mellom hjerne og atferd.

Et kjennetegn ved ADHD er at de som har denne diagnosen har nedsatte ”eksekutive funksjoner”, dvs. de funksjonene som bl.a. styrer vår evne til å løse problemer, vår dømmekraft, planleggingsevne og oppmerksomhet. Å ha velfungerende eksekutive funksjoner fordrer først og fremst at man klarer å holde fast ved et fremtidig mål (arbeidsminne) og å kunne utsette eller unnlate å utføre handlinger som ikke passer inn med den målsetningen en har satt seg – impulskontroll så å si (inhibisjon). Studien viser med all tydelighet at det er en klar sammenheng mellom forstyrrelser i arbeidsminnet og inhibisjon – og ADHD-symptomer.

Spesielt interessant var det ifølge forskeren å se at betydningen av disse funksjonene kom forskjellig til uttrykk hos ADHD-barn, alt ettersom hvor gamle de var og hvilket utviklingstrinn de befant seg på. Mens manglende impulskontroll fremfor alt kommer til syne hos yngre skolebarn i form av hyperaktivitet og konsentrasjonsvansker, er det hos større barn en brist i arbeidsminnet som fører til konsentrasjonsproblemene, skal vi tro Brocki. Hun mener ADHD bør forstås som et utviklingssyndrom som forandres med tiden, og at barnets alder og grad av utvikling må tas i betraktning når det kommer til diagnostisering og behandling av tilstanden.

ADHD-jenter sliter mest sosialt

En annen svensk forsker, Sofia Diamantopoulou, har undersøkt problematiske relasjoner blant ni- til tolvåringer. Studien hennes viser at barn med klare ADHD-symptomer, som hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsvansker, mislikes av jevnaldrende. At ADHD-barna har problemer med å forholde seg til jevnaldrende, skyldes ifølge forskeren til en stor grad at barna har svekkede eksekutive funksjoner, dvs. problemer med å planlegge og kontrollere sine handlinger, i tillegg til at de sliter med et aspekt som er grunnleggende i enhver relasjon: å gi og ta.

— Resultatene tyder på at ADHD-barns manglende sosiale tilpasningsevne ikke bare kan forklares ved at de har en forstyrrende atferd, som hyperaktivitet, men også at de sliter med å oppfatte og tolke sosial informasjon, sier Diamantopoulou i en pressemelding.

Jenter som har denne type problemer møtes med enda mer uvilje og har større problemer med å skaffe seg venner enn gutter med tilsvarende problemer.

— Dette er et uttrykk for at typiske ADHD-egenskaper ikke passer inn i vår kulturelle sterotypi om hvordan jenter skal oppføre seg. (...) Evnen til å skaffe seg venner, opprettholde vennskap og tilhøre en venneflokk krever både en kompleks tenkemåte og sosiale ferdigheter, sier hun videre.

Kilde:Universitetet i Uppsala