Helseleksikon: Transplantasjoner

Transplantasjoner

Organtransplantasjon fra en donor til en annen person (mottaker) er en relativt ny vitenskap – den første vellykkede hjertetransplantasjonen fant sted i 1967. Organtransplantasjon reiser såvel viktige etiske som vitenskapelige spørsmål.

Man utfører pr. i dag transplantasjon av nyre, hjerte, lunger, bukspyttkjertel, lever, hud, ben og benmarg. Avansert teknologi gjør det også mulig å utføre en kombinert lunge-hjerte-transplantasjon, og et inngrep som erstatter hele tarmsystemet. Ettersom donerte organer bare har noen få timers levetid etter at de har blitt frarøvet sin opprinnelige blodtilførsel, er timingen helt avgjørende når en organtransplantasjon skal utføres.

Immunrespons og avstøting

Kroppen skiller mellom egne og andre kroppers celler. Ved å ta i bruk en gruppe molekyler som kalles immunglobuliner og såkalte lymfocyttceller, angriper mottakerens kropp transplantert vev, og kan raskt ødelegge det fremmede organet.

Transplanterte organer kan også noen ganger reagere mot mottakerkroppen. Den store utfordringen for transplantasjonskirurgien har hele veien vært å utvikle metoder som forhindrer denne immunresponsen/avstøtingen. Det finnes flere medikamenter som demper denne typen immunrespons.

Det ideelle transplantasjonsvevet

Det ideelle vevet å transplantere ville ha vært et duplikat av vevet som skal erstattes. Ved hudtransplantasjon flytter man hud fra ett sted på kroppen til et annet.

Bruk av dyrevev innebærer bare en svak immunrespons hos mottakeren. Det avles eksempelvis opp griser, hvis hjerter blir transplantert til hjertesyke mennesker.

Donoren

En egnet donor må ha en genetisk utrustning som til en stor grad minner om den til mottakeren – dette for å unngå at pasienten må ta uforholdsmessig store mengder medisiner for å hindre at organet avstøtes. Et nært familiemedlem er derfor ofte best egnet som donor.

Eksempler på transplantasjon

Nyre

En nyretransplantasjon innebærer omtrent like gode prognoser som det behandling med dialyse gjør, men er en langt mer hensiktsmessig løsning på sikt.

Hjerte

Hjertetransplantasjon kan være en løsning for pasienter som har sykdom i selve hjertemuskelen, enten sykdommen har oppstått i kjølvannet av en infeksjon, eller er medfødt. Fire av fem lever videre i ett år etter å ha gjennomgått en hjertetransplantasjon, og mange av disse overlever i minst ytterligere fire år. De fleste som har fått nytt hjerte er i fullt stand til å arbeide og ha et normalt aktivitetsnivå.

Hjerte-lunge

Dette inngrepet er først og fremst aktuelt for dem som har høyt blodtrykk i blodtilførselen til lungene. Utfallet av en hjerte-lunge-transplantasjon er normalt nesten like godt som ved en ren hjertetransplantasjon. Det er ikke mulig å erstatte lungene, uten at hjertet også byttes ut.

Benmarg

Benmargs-transplantasjon utføres i forbindelse med leukemi og noen sjeldne benmargssykdommer som rammer barn. Uten behandling er dette pasientgrupper som blir alvorlig anemiske, får store blødninger og som kan dø i forbindelse med trivielle infeksjoner. I tilfeller der benmarg skal transplanteres, stilles det spesielt store krav til at donor og mottaker matcher genetisk sett.

Lever, bukspyttkjertel og tarmer

Levertransplantasjoner utføres i forbindelse leverkreft, kronisk leversykdom som følger med hepatitt B og C eller skrumplever, og hos barn med medfødte levemed rmisdannelser. Man lykkes langt oftere med levertransplantasjoner enn med bukspyttkjertel- og tarmtransplantasjoner.

Andre

Man har lenge vært i stand til å utføre vellykkede bentransplantasjoner, som heller ikke til noen særlig grad fordrer at donor og mottaker har genetisk match. Dette skyldes at den transplanterte benmassen bare utgjør rammeverket for ny benvekst hos mottakeren.

Hornhinnetransplantasjon er et velkjent inngrep som utføres på pasienter med grå stær. Det er ved dette inngrepet ingen fare for at mottakeren skal støte fra seg det nye organet (hornhinnen) ettersom det til denne delen av øyet ikke er noen form for blodtilførsel.

Etiske aspekter

En donor kan redde flere liv, og vi har alle potensielt syv organer å gi bort; hjerte, to lunger, to nyrer, lever og bukspyttkjertel. Den som gir fra seg et organ kan aldri få det tilbake igjen (bortsett fra ved ben- og benmargstransplantasjoner). Det eneste organet en donor kan fortsette å leve uten er en nyre. Ellers er det slik at en donor må dø for at en mottaker skal kunne få et nytt og hardt tiltrengt organ. Tragisk nok er ofte potensielle donorer unge mennesker som har vært utsatt for en ulykke. Ofte er det slik at de pårørende ikke får mer enn en time eller to på seg til å avgjøre om de vil gå med på å donere bort et eller flere organer eller ikke – samtidig som de selv er i den dypeste sorg.

Ettersom det i en slik kritisk situasjon er de nærmeste pårørende som må svare på vegne av et nært og kjært familiemedlem, er det viktig at en informerer familien om ens holdninger til organdonasjon. Vi har pr. i dag ikke noe donorregister i Norge, men man kan selv fylle ut et såkalt donorkort som innebærer at en sier seg villig til å gi avkall på organer, hvis man skulle bli rammet av en dødsulykke.

Sekundærkilde: Stiftelsen organdonasjon