Helseleksikon: Strålebehandling
Kilde: Artikkelen er oversatt fra Apple M, ed. The Times Complete Family Health. Hamlyn; 2001 og bearbeidet for norske forhold.
Strålebehandling
På 1920-tallet oppdaget forskere at stråling kunne virke sterkere inn på kreftceller enn på vanlige celler. Med denne oppdagelsen påbegynte man jakten på stadig mer selektive former for stråling. Målet er fortsatt å finne fram til behandlingsformer som virker gunstigst mulig inn på kreftceller, samtidig som de i så liten grad som mulig rammer kroppens friske celler. I dag omfatter strålebehandlingsmulighetene: røntgen, som er den vanligste formen for stråling; samt gammastråler, elektronstråling og nøytronstråling, som er minst anvendt. Strålebehandling gis enkelte ganger i form av at man implanterer radioaktivt materiale inni selve svulsten, en teknikk som i hovedsak anvendes ved kreft i livmorhalsen og livmoren.Hvordan fungerer strålebehandling?
Strålebehandling tar i bruk høyenergisk radioaktiv stråling. Røntgen- og gammastråler virker inn på elektronene som kretser rundt atomene, mens proton- og neutronstråler ødelegger selve atomkjernen og har en mer omfattende effekt. Strålebehandling virker forstyrrende inn på cellenes normale funksjon(er), og bidrar til å forhindre at cellene formerer seg, samtidig som strålene virker ødeleggende på vitale proteiner og forandrer DNA-strukturen.De ulike krefttypene responderer forskjellig på strålebehandling. Hvor raskt svulsten vokser, hvor god blodtilførselen til svulsten er, og hvor raskt kreftcellene kan reparere ødeleggelsene forårsaket av strålebehandlingen, er blant de forhold som avgjør i hvilken grad et gitt krefttilfelle responderer på strålebehandling.
Bruk av strålebehandling
Uskadeliggjøring av svulster
Strålebehandling er først og fremst et godt alternativ for pasienter med livmorhalskreft, blærekreft, kreft i hode og hals (strupehodet og tungen), prostatakreft, Hodgkins sykdom og testikkelkreft. Ved disse kreftformene kan strålebehandling virke helbredende. Strålebehandling i seg selv kan derimot ikke kurere leukemi, men behandlingsformen tas ofte i bruk før man gir leukemipasienten cellegift, for å få bukt med sykdommen i de områdene der cellegiften ikke når fram, bl.a. hjernen og ryggmargen. Ved brystkreft anvendes strålebehandling i kombinasjon med kirurgi.Det er lite trolig at strålebehandling kan kurere kreft i hjernen, lungene og mage- og tarmregionen (deriblant i tykktarmen og magesekken), men behandlingen kan virke symptomlindrende.
Symptomlindring
Selv om et krefttilfelle anses å være uhelbredelig, kan smertelindring være av stor betydning – særlig hvis svulsten er smertefull eller presser på nerver i ryggraden. Ettersom strålebehandling kan bidra til å krympe svulsten tilstrekkelig til at en oppnår smertelindring, er behandlingsformen av stor betydning når det kommer til å lindre plagene som følger med sykdommen.Andre bruksområder
Forhøyet stoffskifte (hypertyreose) lar seg behandle med radioaktivt jod. Ved at skjoldbrukskjertelen tar opp jodet, kan den konsentrerte radioaktiviteten sakte, men sikkert uskadeliggjøre de affiserte cellene.
Planlegging av behandling – og omfanget av den
Først og fremst må svulsten lokaliseres helt nøyaktig. Å finne ut hvor eksakt svulsten befinner seg er uproblematisk hvis den er synlig, men ofte sitter svulster langt inne i kroppen. Moderne skanneinnretninger (bl.a. MR og CT) gjør at det i våre dager er langt lettere å lokalisere svulster enn før. Før behandlende lege/radiolog kan planlegge opplegget for strålebehandlingen, må han vite hva slags svulst det dreier seg om, hvor stor den er, og hvor den er lokalisert. Pasienter som skal ha strålebehandling må først på simulator for å få tegnet opp feltet som skal bestråles. Det er vanlig å ha flere omganger med strålebehandling, hvorav hver behandling bare varer noen få minutter. Behandlingen kan enten gis hver dag i løpet av et par ukers tid, eller ukentlig i løpet av en periode på et par måneder. Opplegget tilrettelegges alltid individuelt, slik at man i minst mulig grad risikerer å skade friskt vev, samtidig med at det kreftrammede vevet bør bestråles når det er på sitt mest sårbare, dvs. når det er på vei til å ”ta seg opp” etter foregående behandlingssesjon. Her er det store individuelle variasjoner.
