Helseleksikon: Borreliose

Borreliose

Borrelia, Borreliose, Lymeborreliose eller Lyme disease er noen av betegnelsene på den vanligste bakterielle sykdommen som smitter via flåttbitt. Skogflått-encefalitt eller TBE-virus er en annen mer alvorlig, men heldigvis mer sjelden, sykdom som overføres på samme måte.

Borreliose kalles også epidemisk og sporadisk tilbakefallsfeber (febris recurrens), erythema chronicum migrans med symptomer fra ledd, hjerte og sentralnervesystemet, Lymeborreliose eller ”Lime disease” i engelskspråklig litteratur, etter stedet i Connecticut i USA der sykdommen først ble rapportert i 1974. Egentlig har sykdommen vært beskrevet langt tidligere, blant annet av den svenske hudlegen Afselius på begynnelsen av 1900 tallet.

Årsaker

Sykdomsårsaken er en anaerob spirokete, dvs. en lang, stavformet bakterie med tynne vindinger (eller gjenger) som på en skrue. Medlemmene av bakteriefamilien Borrelia er meget utbredt i naturen, og finnes blant annet i vann og i munnhulen hos mennesker som en del av den normale bakterieflora. De fleste er uten medisinsk betydning. Et fåtall Borrelia-arter forårsaker sykdom. Bakteriearten som forårsaker borreliose heter Borrelia burgdorferi. Varianter som forekommer i våre trakter er litt forskjellig fra den amerikanske varianten.

Bakteriesmitten overføres via et insekt; skogbjørn eller flått (på engelsk tick). Den viktigste arten hos oss og i hele Europa heter Ixcodes ricinus, mens i Amerika overføres smitten av Ixodes dammini. Flåtten forekommer hos oss i hovedsak langs kysten, fra svensegrensen til Helgeland, med største konsentrasjon i Telemark og Agder-fylkene. Flåtten trives best i områder med fuktig skogbunn i variert løvskog.

Flåttens utvikling er avhengig av at den suger blod. Den liker både mennesker og dyr, ikke minst hjort. Flåtten blir smittet ved å suge blod fra infiserte dyr, mus, harer eller fugler. Avhengig av geografisk lokalisasjon er 10-50 % av flåttene infisert med bakterien, mest i Telemark og Agder-fylkene. Smitten overføres når flåtten biter mennesker og suger blod. Bakterien finnes blant annet i flåttens spytt og tarm.

Smitteoverføringen er tidsavhengig. Dette er viktig, fordi om man fjerner flåtten innen ca. et døgn vil man i stor grad unngå smitte. Flåtten er lettkjennelig; brun, ca. 2 mm stor med 6 bein og en bitetang. Når den har suget seg full med blod kan den bli opptil 1 cm i diameter, eller enda større, og fargen går over i blålig.

Flåtten foretrekker bløte hudpartier, for eksempel under armene, i lysken, knehasen, bak øret osv., men det er ikke uvanlig å finne den andre steder også. Bor man langs kysten og beveger seg i skogterreng bør man sjekke kroppen daglig, ikke minst barn. Flått som sitter fast i huden bør fjernes med pinsett eller spesiell flåttfjerner som kan kjøpes i apotek. Man bør passe på å få med hodet til flåtten. Det finnes mange ”kjerringråd” som anbefaler innsmøring med eddik, bensin, olje, vaselin og andre ting. Felles for disse er at ingen av dem er effektive.

Symptomer

Det vanligste tegnet på at man er blitt smittet, er et utslett som sprer seg ringformet utover i huden fra det stedet hvor flåtten bet seg fast (erythema chronikum migrans). Utslettet opptrer fra 2 dager til 4 uker etter at man er blitt bitt. Hvis det utvikler seg et ringformet rødlig utslett rundt bittstedet bør en søke lege. Det er vanlig med allmensymptomer, som feber, smerter i hodet, muskler og ledd og tretthetsfølelse. Det første stadiet går vanligvis over etter noen uker. Sykdommen er relativt lett å diagnostisere for en erfaren lege. Det kan tas blodprøve, men i tidlige faser gir den ganske usikre resultater. Et negativt test i denne fasen utelukker ikke smitte.

Ubehandlet kan infeksjonen utvikle seg til kronisk sykdom i flere organer, som hud, legg, hjerte og nervesystemet. Symptomene fra disse organer skyldes spredning av bakteriene med blodsirkulasjon. I tredje stadiet kan det forekomme alvorlige hudforandringer i tillegg til symptomer fra en rekke indre organer. Blodprøve kan i disse faser være et meget nyttig diagnostisk hjelpemiddel.

Borreliose er blitt påvist med sterkt økende hyppighet i Norge i den senere tiden. Antall tilfeller meldt til Folkehelseinstituttet har økt fra ca. 100 per år til 280 i 2005 (den ukompliserte hudsykdommen erythema migrans er ikke meldepliktig, bare de videre utviklinger av den – de kroniske tilfellene. Derfor er antall smittede personer betraktelig høyere enn dette). De fleste tilfeller er meldt fra de sør-norske kystfylkene fra Østfold til Hordaland, spesielt hyppig i Telemark og Agder-fylkene, og mest blant barn og middelaldrende. Det meldes også økende tendens fra Sentral-Europa, i første rekke fra Slovenia og Østerrike.

Behandling

Bakterien er godt påvirkelig av antibiotika, og jo tidligere den behandles jo bedre. Riktig antibiotikabehandling er vanligvis meget effektiv. Førstevalget er penicillin i 10 dager, noen foretrekker doxycyklin. Flåttbitt alene er ikke indikasjon for antibiotikabehandling, fordi det er bare et lite mindretall av flåttbit som fører til infeksjon. Behandling under de sene og kroniske stadier er langvarig, og effekten er mindre sikker enn i tidlig fasen.

Det er utviklet en vaksine i USA, men det er lite sannsynlig at den er effektiv mot borreliainfeksjon i vår del av verden. Grunnen til det er at bakterien som forekommer i Nordamerika er litt annerledes enn den Nordeuropeiske, og immuniteten mot den amerikanske gir ikke god nok beskyttelse.

Tick-borne encephalitis-virus (TBE-viruset)

Årsaker

I denne sammenheng kan det også nevnes at det også finnes en annen sykdom som overføres via den samme flåtten, nemlig skogflått-encefalitt. Dette er en infeksjon i sentralnervesystemet som forårsaket av et virus kalt tick-borne encephalitis-virus (TBE-viruset) og som tilhører slekten flavivirus.

Sykdommen ble første gang beskrevet på den svensk-finske skjærgården på 1700-tallet, og smittemåter ble kartlagt først i 1927. Viruset ble påvist første gang på 1930-tallet. Sykdommen forekommer i kyst- og dalområder med kratt og frodig underskog – i områder hvor vintrene ikke er for kalde. Sykdommen forekommer oftest om sommeren og høsten, og er endemisk i flekkvise områder rundt Østersjøen (spesielt Stockholms skjærgård og østre del av Mälaren, Gotland, Åland, Bornholm og de baltiske land), Sentral-Europa (spesielt Polen, Østerrike, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Sør-Tyskland) og Russland.

Tidligere forekom sykdommen kun som import, men de siste 8-10 årene er det påvist ca. 10-15 tilfeller hvor pasienten har blitt smittet i Norge. Alle tilfeller ble smittet på Sørlandet.

Viruset overføres til mennesker i første rekke fra mus gjennom flått. I Nord-Europa gjennom arten Ixodes ricinus, altså den samme som overfører Borrelia. 0,1-1% av flåtten i risikoutsatte områder er infisert. Fugler kan bringe TBE-infisert flått over store avstander slik at sykdommen kan dukke opp i nye områder. Dyr, blant annet hunder, kan bli infisert, men det er usikkert om dette kan føre til sykdom.

Symptomer

Inkubasjonstiden er 2- 28 dager etter bitt. Det er stor variasjon i det kliniske bildet; fra asymptomatisk til svært alvorlig sykdom. Sykdommen har vanligvis et mildere forløp hos barn. Det begynner gjerne med feber, hodepine og muskelsmerter av inntil én ukes varighet. Etter et feberfritt intervall på ca. én uke, følger hos ca. 30 % symptomer på hjernebetennelse i form av søvnløshet, forvirring, evt. oppkast, nakkestivhet og pareser. Ofte ser man langvarig rekonvalesens med hodepine, konsentrasjonsvansker og søvnplager.

Sekveler (følgetilstander) i form av nevropsykiatriske symptomer, hodepine, balanse-og bevegelsesproblemer er vanlige. Dødelighet i Europa er under 1%, mens ca. 3% av de smittede får varige lammelser.

Mistanke om infeksjonen kan bekreftes ved blodprøve.

Behandling

Det er ingen effektiv behandling mot denne infeksjonen. Derfor er forebygging, dvs. kontroll av flåttbitt meget viktig.
Det finne en effektiv vaksine mot TBE. Vaksine anbefales vanligvis ikke ved vanlige turistreiser, men til reisende som gjennom friluftsaktiviteter (f.eks orienteringsløpere, skogsarbeidere, personer som skal gå fottur eller ligge i telt) oppholder seg i områder hvor sykdommen er endemisk, dvs. Sentral- og Øst-Europa, Baltikum, Åland, Bornholm og den svenske Østersjøkysten. Om mulig bør man undersøke med lokale kontakter om vaksinasjon er nødvendig.